I Grunnloven § 49 står det følgende: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget […]». Folkesuverenitetsideen – at all legitim statsmakt stammer fra folket selv – er et svært viktig prinsipp i det norske demokratiet.

Det norske politiske systemet er et representativt demokrati: Folket stemmer direkte ved valg, og de representantene som velges inn i storting, fylkesting og kommunestyrer, styrer på vegne av folket. 

Geografisk representasjon

Vi har geografisk representasjon på Stortinget – representantene velges fra fylkene, som utgjør valgkretsene, og de plasseres også etter valgdistrikt i stortingssalen. Samtidig representerer de ulike politiske partier. Stort sett vil nok hensynet til partiets politikk veie tyngst for representantene, men i noen saker, for eksempel de som angår lokaliseringsspørsmål, kan politikerne på Stortinget bli fristilt. Det betyr at de kan stemme uten å ta hensyn til hva flertallet i partigruppen mener. Ofte vil de da ta spesielt hensyn til velgerne i sitt valgdistrikt.

Direkte demokrati

I noen land, for eksempel Sveits, holdes det mange folkeavstemninger. Dette er en form for direkte demokrati – avstemningene er bindende, og folket kan derfor få stor innflytelse på enkeltsaker.

Den norske grunnloven nevner ikke folkeavstemninger. Det er likevel blitt holdt seks folkeavstemninger siden 1905, men disse har kun vært rådgivende. I alle tilfellene har Stortinget akseptert resultatet, men folket har ingen garanti for at dette vil skje neste gang. Så lenge folkeavstemninger kun er rådgivende, kan stortingsrepresentantene selv velge om de vil følge folkets råd.

Les mer om folkeavstemninger i Norge.

Hvem er «folket»?

I dag har alle norske borgere som har fylt 18 år, eller fyller 18 år i valgåret, stemmerett. I 1814 var ikke stemmeretten like jevnt fordelt. Selv om folkesuverenitetsideen stod sentralt da Grunnloven ble skrevet, var definisjonen av «folket» relativt snever. Kort sagt var det tre grupper av menn i befolkningen som fikk stemmerett: Embetsmenn, bønder og byborgere. Stemmerettsalderen var 25 år.

Tanken om folkesuverenitet

Tanken om folkesuverenitet er først og fremst knyttet til Rousseau og hans bok om samfunnskontrakten («Contrat social») fra 1762, men hovedtanken var allerede fremstilt av John Locke i 1690. Begge filosofene forestilte seg at det hadde eksistert en kaotisk «naturtilstand», et samfunn uten lov og rett, før noe ordnet samfunn var skapt. Her var alle individer opprinnelig frie og like, og de ble enige om å danne en stat ved å lage en «samfunnskontrakt» som grunnlag for all utøvelse av statsmakt.

Tanken om at makten skulle ligge hos folket stod i kontrast til ideen om fyrstesuvereniteten – at fyrsten hadde sin makt fra Gud alene, og kun sto til ansvar for Gud. 

Historisk om stemmerett i Norge

Frem til den første stemmerettsutvidelsen i 1884 hadde omtrent 7,5 prosent av befolkningen stemmerett. Dette kan virke lite, men sammenlignet med andre europeiske land på samme tid, var Norge svært demokratisk. 

Arbeidere og kvinner utgjorde to grupper som kjempet for stemmeretten, men dette var ingen lett oppgave – de hadde jo ikke mulighet til å tale sin sak i Stortinget. De kjempet imidlertid for sin sak utenfor maktapparatet, og var også avhengig av støtte fra dem som allerede hadde fått politiske rettigheter.

Venstre og Arbeiderpartiet var partier som kjempet for alminnelig stemmerett for menn – og senere også kvinner – mens Høyre var imot. Høyres begrunnelse dreide seg blant annet om økonomi. Partiet mente at fordi mindretallet (de rikeste) var de som betalte mest i skatt, var det ikke riktig at flertallet skulle kunne bestemme størrelsen på skattene. Det var også mange som mente at arbeidere og kvinner ikke var kunnskapsrike nok til å delta i valg; de ville følge følelser og instinkter istedenfor forstand.

For arbeiderne førte kampen frem til en delseier i 1884, da de mest velstående arbeiderne fikk stemmerett etter bestemte inntektskriterier. I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett.

For kvinnene tok kampen litt lengre tid. Kvinner med en viss skattbar inntekt, eller som var gift med menn med en slik inntekt, fikk stemmerett i 1907. Dette gjaldt rundt halvparten av alle kvinnene over 25 år. I 1913 fikk alle kvinner over 25 år stemmerett. I europeisk sammenheng ga Norge arbeidere og kvinner stemmerett relativt tidlig. I Liechtenstein måtte kvinnene vente helt til 1984 før de fikk de samme rettighetene

Les mer om kvinner og Stortinget.

Stemmerettsalderen ble senket til

• 23 år i 1920
• 21 år i 1946
• 20 år i 1967
• 18 år i 1978

Stortinget har flere ganger debattert om stemmerettsalderen skal senkes til 16 år, både ved stortingsvalg og lokalvalg, men grunnlovsforslagene om dette har ikke blitt vedtatt.

Ved kommunestyrevalget og fylkestingsvalget 2011 ble det gjennomført en forsøksordning hvor 16- og 17-åringer i enkelte kommuner fikk anledning til å stemme.

Det var tidligere mulig å miste stemmeretten, hjemlet i Grunnlovens §53. Denne ble fjernet i juni 2022. Det var svært sjelden at noen ble idømt tap av stemmerett. Du kunne miste stemmeretten for forbrytelser som landsforræderi, forsøk på statsomveltninger og ulovligheter i forbindelse med valg. Det var også mulig å miste stemmeretten hvis man ble dømt for en forbrytelse.