Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, gode kollegaer,

Da Stortinget sist var samlet med Hans Majestet Kongen og Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen til stede, var vi en sorgtynget og dypt preget forsamling.

Vel to måneder har gått siden Stortinget mintes ofrene etter terrorkatastrofen 22. juli. Når vi i dag trer sammen til det 156. storting, opplever mange av oss at hverdagen så smått er i ferd med å vende tilbake. Men vi vet også at terroren 22. juli vil prege oss for alltid.  

Vi har gjennomført en lokalvalgkamp hvor også Stortingets representanter har deltatt. Vi har vært sammen med lokale kandidater landet rundt og ikke minst fått nyttige innspill til vårt arbeid på det nasjonale plan.

Alle hadde vi nok håpet på en høyere valgdeltakelse enn de 62,4 prosent som ble resultatet etter årets valg. Men det er gledelig å se at resultatene varierer mye fra kommune til kommune. Det beviser at demokratiet fungerer, og at det er lokale saker og kandidater som avgjør hva folk stemmer.  Flere kommunestyrer skriver nå historie med mange unge representanter. Samtidig står et stort antall folkevalgte med innvandrerbakgrunn klare til å gjøre en innsats for lokaldemokratiet. Slik styrkes representativiteten.

Når vi som stortingsrepresentanter nå tar fatt på vårt daglige virke, vil vi erfare at ikke alt er helt som før. Stortinget vil i tiden fremover ha forståelse for at regjeringen har krevende arbeidsforhold. Vi forutsetter likevel at disse felles praktiske utfordringene håndteres på en slik måte at Stortinget generelt, og opposisjonen spesielt, får mulighet til å fylle sin viktige rolle i vårt demokratiske system.

   

Ønsket om og viljen til «mer demokrati» har vært uttrykt fra mange hold etter den 22. juli. Stortinget, som selve bærebjelken i det norske demokratiet, har sammen med regjeringen et spesielt ansvar for å fylle dette utsagnet med reelt innhold. Sammen må vi videreutvikle Stortinget som landets viktigste politiske arena.

Også i det 156. storting har vi store oppgaver å løse. Gjeldskrisen tynger Europa. Veksten har uteblitt i mange land, og arbeidsledigheten har bitt seg fast på et høyt nivå. Dette vil vi også merke. Under finanskrisen i 2008 og 2009 var det finansinstitusjonene som vaklet, nå er det staters økonomi som svikter. Det gjør at utfordringene er annerledes.

Norge er avhengige av at Europa lykkes, fordi det er her vi har våre viktigste handelspartnere. Vi er avhengig av at våre eksportavhengige bedrifter har noen å selge til slik at de fortsatt kan skape verdier og holde sysselsettingen oppe. Det finnes ingen viktigere økonomisk indikator enn lav arbeidsledighet.

Det som skjer i Europa er avgjørende for oss. Det utfordrer pengepolitikken og muligheten for å holde en stabil kronekurs og lav rente. Det utfordrer lønnspolitikkens oppgave i forhold til å unngå særnorsk prisvekst. Og det utfordrer vår håndtering av finanspolitikken for at ikke belastningen på lønnspolitikken og pengepolitikken skal bli for stor.

Et gammelt ordtak sier at «det skal god rygg til å bære gode tider». Dersom vi tror vi er usårbare, da blir vi virkelig sårbare.

Blant medlemmene i denne salen vil det helt sikkert bli frisk diskusjon og delte meninger om hvordan vi best skal møte utfordringene i internasjonal økonomi. Men at disse må adresseres, tror jeg det er bred enighet om.

Det 156. storting vil preges også av andre store utfordringer. Stortinget har sett fram imot den varslede stortingsmeldingen om klimapolitikken. Bakgrunnen for meldingen er et bredt politisk kompromiss om et tema som er globalt. Nasjonal enighet om fremtidige tiltak vil være en klar styrke for klimasaken.

I forvissning om at representantene vil gjøre sitt ytterste for å løse de mange store oppgavene som ligger foran oss, samler vi oss i det gamle gode ønske:

Gud bevare Kongen og fedrelandet.