(Må sjekkes mot fremførelse.)

Gode president, statsråder og representanter. Kjære alle sammen. MiniStortinget er et viktig verksted i demokrati. Det er derfor en stor glede for meg å få åpne det syvende MiniStorting på Vågsbygd videregående skole.

Noen av dere har jeg allerede møtt. 16. februar hadde jeg celebert besøk på mitt kontor fra statsmaktene i sør. Det er ikke hver dag jeg har anledning til å ta imot en hel regjering og et presidentskap. For meg var dette et interessant møte. Jeg ville gjerne fortsatt diskusjonen. Det kom mange gode spørsmål om styresett og maktfordeling. 

Ett av spørsmålene jeg fikk – og som jeg av og til får ellers også – er hvem som har mest makt i Norge av statsministeren og meg. Det er et spørsmål som går rett i kjernen av vårt styresett, og om forholdet mellom storting og regjering.

For meg som er stortingspresident er det fristende å svare at Stortinget har makt over regjeringen. Og det er for så vidt også sant – i den forstand at det er stortingsflertallet som avgjør hvem som skal ha regjeringsmakten. Og stortingsflertallet kan tvinge regjeringen til å gå av. Like viktig – eller kanskje enda viktigere – er det at det er bare stortinget som kan endre grunnloven. Det betyr at det er stortinget som til syvende og sist bestemmer hvordan landet skal styres.  All makt i denne sal, som Johan Sverdrup sa i 1884.

 Men vi har også en arbeidsdeling mellom storting og regjering som fordeler makten mellom de to. Regjeringen fremmer forslag, iverksetter lover og leder forvaltningen. Stortinget vedtar lovene, vedtar budsjettet og kontrollerer regjeringen.  Det høres enkelt ut i teorien. Min jobb som stortingspresident er å ivareta stortingets forhold til regjeringen.

Maktfordelingen er en av pilarene i grunnloven. De to andre er menneskerettigheter og folkestyre. Er det noe vi får demonstrert i verden i dag, så er det at menneskerettigheter og demokrati går hånd i hånd. Uten frihet til å si hva man mener, er det ikke mulig å skape et demokratisk samfunn. I Syria kjemper fredelige demonstranter nå en blodig kamp mot Assad-regimets brutale maktbruk. Det de ber om, er demokratiske reformer og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Menneskerettigheter og folkestyre er noe vi ofte tar for gitt i Norge. Når vi snakker om å bygge demokratier, snakker vi gjerne om prosessen med å etablere nye demokratier. Den er viktig. Men heller ikke vårt eget folkestyre klarer seg selv. Det er avhengig av oss – folket.

Da Vaclav Havel talte til folket etter kommunistregimets fall i 1989 understreket han nettopp at demokratiet ikke er vunnet en gang for alle. Demokratiet må skapes hver dag – gjennom deltakelse og engasjement.

Noen hevder at ungdom er mindre samfunnsengasjert enn før. Så vidt jeg husker ble det samme sagt da jeg var ung. Jeg vet ikke om 18-åringer er helt voksne. Mitt klare inntrykk fra besøket jeg hadde på kontoret tidligere i vinter er likevel at dere allerede har latt dere engasjere politisk. Ikke nødvendigvis partipolitisk – men politisk – i den forstand at dere er opptatt av samfunnet rundt dere.

I fjor høst var det kommune- og fylkestingsvalg. Vi er mange som hadde håpet på en høyere valgdeltakelse enn de 64,5 prosent som ble resultatet. En høy valgdeltakelse skulle være tilsvaret på de grufulle hendelsene som skjedde 22. juli, og et symbol på det norske folks oppslutning om demokratiet.

Derfor ble jeg veldig glad da jeg så at valgdeltakelsen hadde økt desidert mest blant de unge. I 2011 stemte 46 prosent av førstegangsvelgerne. Dette er en økning på 13 prosentpoeng fra forrige valg. Ingen annen aldersgruppe kan vise til en tilsvarende økning. I tillegg var det morsomt å se at flere kommunestyrer har kunnet skrive historie med mange unge representanter.

Helt på tampen har jeg lyst til å si noen ord om noe helt nytt vi er i gang med på Stortinget. Mandag denne uka åpnet jeg Ungdommens storting. 38 ungdommer fra hele landet – to fra hvert fylke – var samlet på Stortinget fra mandag til tirsdag. Kort fortalt brukte de dagene til å diskutere hvordan ungdom kan bli bedre hørt på Stortinget og hva slags form Ungdommens storting skal få fremover. Det var gode debatter der alle partiene, både stortingsrepresentanter og statsråder. Vi i presidentskapet har nå fått en erklæring fra ungdommene med forslag til hvordan vi skal utforme Ungdommens storting fremover. Som jeg sa til deltakerne, dette har potensial i seg til å bli et helt sentralt organ for ungdom. 

Jeg er overbevist om at dere har noen spennende dager – for ikke å si netter – foran dere med politiske debatter og forhandlinger. Og jeg skulle gjerne ha fulgt hele miniStortinget. Men jeg har også et Storting å styre, så jeg må dessverre forlate dere allerede i kveld.

Avslutningsvis vil jeg få takke Atle Oanes som har vært en primus motor for miniStortinget, og for alle de lærere og andre som står på for å få dette arrangementet mulig. Det er en kjempeinnsats fra mange mennesker som gjør dette mulig. Takk skal dere ha. Jeg er overbevist om at deltakerne her får et innblikk i politikk og styresett som det ikke er mulig å gi fra kateteret. Jeg er sikker på at det blir morsomt og lærerikt.

Da gjenstår det bare å overrekke denne klubba. Den er en gave fra ett presidentskap til et annet. Lykke til!