Kjære alle sammen,

 

For ett år siden var juninatta her i Oslo varm. Det var en sommernatt – sånn som alle varme sommernetter bør være – fylt med glade mennesker og musikk. Fylt med liv.

 

Det var Pride.

 

Brått og brutalt endte gleden i det terroristen gikk av trikken ved Tinghuset og tok opp sine våpen. Borte var musikk og dans, tilbake sto frykt og fortvilelse.

 

Angrepet i Rosenkrantz' gate var et feigt terrorangrep som rammet uskyldige mennesker.

 

Det var et angrep på hele det norske samfunnet og det vi står for. Det rammet likevel det skeive miljøet spesielt. Et miljø som fra før av kjente på en skjør trygghet. Det norske samfunnet feilet i å beskytte det skeive miljøet.

 

Kjære alle sammen,

 

I dag er en dag for å minnes, en dag for sorg.

 

Men det er også en dag for solidaritet og håp.

 

Nå har vi muligheten til å vise at vi står sammen, sterke og forente mot de kreftene som prøver å bryte ned verdiene våre. Vi har muligheten til å vise hva ekte fellesskap er – både gjennom ord og handling. 

 

Det hviler samtidig et ekstra ansvar på noen av oss. Vi som har posisjoner i samfunnet, må gå foran. Vi må bruke den plattformen vi har til å vise hvilket samfunn vi vil ha.

 

Vi som ikke er direkte rammet av angrepet må være sterke og støtte dem som akkurat nå kjenner at de har for mye å bære på. Det handler om å ta kampen for hverandre.

 

I fjor lå alt til rette for fest og feiring. 2022 markerte en milepæl i vår historie; det var 50 år siden avkriminaliseringen av homofili. Det var skeivt kulturår.

 

Det skulle vært en fest, en anledning til å glede seg over alt det som er oppnådd, men med rom til å anerkjenne at det fortsatt er en vei å gå. En mulighet for oss alle til å kjenne på stoltheten over å leve i et samfunn som verdsetter og aksepterer alle kjærlighets- og identitetsformer.

 

Det som skjedde natta 25. juni føltes som et stort tilbakeslag.

 

Forrige uke samlet stortingsrepresentantene Henrik Asheim, Åslaug Sem-Jacobsen og jeg en gruppe fra de skeive miljøene til en samtale. Side om side satt de som hadde kjempet kampen for skeives rettigheter for 50–60 år siden, og de som ble direkte rammet av terroren i fjor.

 

Det var en fin samtale, med sterke historier.

 

Noe av det som satte seg i hjertet hos meg var det en av de yngre som delte: «Takket være dere som tok kampen for 50 år siden, har jeg aldri følt meg særlig utrygg. Før nå». Hun sa det med tårer i øynene. Frykten var der fortsatt.

 

Det er en situasjon jeg ikke vil akseptere.

 

Vi kan rett og slett ikke leve med at noen i vårt samfunn føler seg utrygge når de leier kjæresten sin på gata. Vi har ikke kommet så langt for så å ta flere steg tilbake.

 

Til deg som spør «hvorfor så mye oppmerksomhet om Pride?» Til deg vil jeg si: Det finnes hat. Hat dreper. Hils på Espen som leder 25. juni-støttegruppa. Han har arr etter kulene som traff ham i hodet. Arr som han må leve med resten av livet. 

 

Til deg som bruker din tolkning av religionen for å ikke akseptere dem som lever annerledes enn deg: Ikke glem at dette er Norge. Det er de samme menneskerettighetene som beskytter din rett til å tro, som gir de skeive rett til å leve frie og selvstendige liv.  

 

Kjære alle sammen,

 

Mange skeive opplever forsøk på å holdes utenfor, og bli påført en grunnløs skam på grunn av den man er. Hvor enkelt er det egentlig å leve et godt liv, i tråd med egne ønsker og behov, når man daglig opplever negative kommentarer eller til og med trakassering fordi man er skeiv?

 

Fakta er at skeive skårer dårligere enn resten av befolkningen når det kommer til livskvalitet og levekår. 

 

I det norske samfunnet skal alle kunne leve fritt og åpent, uten frykt for diskriminering, hat og vold. Uten å skamme seg over den man er.

 

Det krever innsats fra oss alle – ikke minst fra det storsamfunnet vi er en del av. Det handler om én grunnleggende ting – det handler om å ta menneskerettighetene på alvor.

 

La oss bruke denne dagen til å vise at kjærlighet og solidaritet er sterkere enn hat og frykt. Vi skal stå skulder ved skulder og sørge for at ingen blir glemt eller oversett. Ikke bare i dag, og ikke bare under Pride – men hver dag, hele året.

 

Vi minnes dem som mistet livet i dette meningsløse terrorangrepet. Våre tanker går til alle dem som er berørt, og vi sender vår takk til dem som tok ansvar og hjalp til når tragedien rammet.

 

Nå løfter vi våre stemmer i håp, kjærlighet og mot. Vi lar oss ikke knekke. Vi står sammen, og vi viser for alle at vi står sammen, både i og utenfor det skeive miljøet.