Veteraner,

Statsråd,

Kjære alle sammen,

På steinen bak meg står det 42 navn.

Bak navnene er historien om 42 liv.

42 historier om personlig mot, offervilje og lojalitet til grunnlov, frihet og fedreland.

42 historier om familier som mistet sine kjære.

42 påminnelser om hva fred og frihet koster i ytterste konsekvens.

9. april 1940 ble Norge overfalt av de tyske nazistene. Det var brått og brutalt, og vi var ikke forberedt.

Når vi står her i dag 85 år etter, og ser norske flagg vaie i vårvinden, er det vanskelig å forestille seg at vi i fem lange år var underlagt et hensynsløst okkupasjonsstyre som satte demokratiet vårt og friheten vår til side.

17. mai 1940 skrev Nordahl Grieg sitt berømte dikt «I dag står flaggstangen naken». Et sterkt symbol på hvordan vi ble fratatt alt som flagget representerte disse årene.

Verdier norske borgere satte høyt ble undertrykket og forsøkt erstattet med verdier som ligger fjernt fra alt som minner om humanisme og menneskerettigheter.

Grunnloven fra 1814 la fundamentet for Norges selvstendighet og fredelige sameksistens med både nordiske naboer og andre land i verden. Arven fra eidsvollsmennene hadde i 136 år sikret stadig flere grupper i det norske samfunnet rettigheter.

Det var vi ikke villig til å gi slipp på. Verken da i 1940, og heller ikke nå, i 2025.

8. mai 1945 var marerittet endelig over, og det norske folk kunne igjen gå ut i gatene og feire med norske flagg. Norge var fritt – Europa var fritt.

Men det hadde en pris.

Mange nordmenn tok opp kampen mot okkupasjonsmakten. De tok stor personlig risiko. De var ikke villige til å la vår frihet og de grunnleggende demokratiske prinsippene vårt samfunn var bygget på, gå under til fordel for nazistenes ideologi.

For noen av disse modige menn og kvinner kostet det alt. Retterstedet her på Akershus vitner om nettopp det.

Dette er også et minnesmerke over hjemmefrontfolk som falt på ukjent sted under krigen.

80 år etter frigjøringen, minnes vi alle dem som ga sine liv for vår frihet. Dette er dagen for å hedre dem som kjempet for demokrati og folkestyre den gangen.

8. mai er også dagen for å hedre alle som siden 1945 har tjenestegjort i det norske forsvaret og i internasjonale operasjoner. Mange norske menn og kvinner har ofret liv og helse i tjeneste for Norge – i tjeneste for demokratiet – etter andre verdenskrig.

De har gjort det fordi vi som fellesskap har lovet at kampen som ble kjempet fra 1940–1945 aldri skulle glemmes. Vi har følt en sterk forpliktelse til å sikre at det som skjedde i disse årene aldri skjer igjen, og fordi vi mener at andre fortjener å ha den samme friheten som oss.

De fortjener vår dypeste respekt for sin innsats.

Kjære alle sammen,

I 1945 vant vi freden. Vi må likevel ikke tro at den ble vunnet en gang for alle.

Tidsvitnene fra andre verdenskrig er snart borte. Det er opp til oss som lever nå å ta arven deres videre.

Vi sa aldri igjen og det forplikter.

Og det er dessverre mer nødvendig enn vi liker å tenke på.

Vi må forstå at det vil kreve noe av oss å forsvare de norske verdiene vi setter så høyt.

Det siste året har jeg tilbrakt mye tid med våre dyktige kvinner og menn i forsvaret. I forrige uke var jeg på grensa, Kirkenes, sammen med Hæren.

Det gjør inntrykk på meg å møte de som sier: Hele mitt yrkesliv har jeg jobbet med å bygge ned, nå jobber jeg med å bygge opp Forsvaret.

8. mai er en påminnelse om at vi må være beredt på å kjempe for det vi har også med handling. Ord er ikke alltid nok.

Demokratier er ikke bare under stadig økende press, de er også under angrep i vårt Europa. Jeg har besøkt lokalsamfunn der det er funnet massegraver. Der krigsforbrytelser skjer.

Det som skjer i vårt europeiske nabolag angår oss. Å snu ryggen til er ikke et alternativ. Vi skylder dem som har gått foran å stå opp mot urett.

Vi kan ikke bare være opptatt av oss selv, vi må støtte dem som akkurat nå kjemper for sin rett til selv å bestemme sin egen framtid. Derfor støtter vi Ukrainas frihetskamp.

I dag kjenner jeg på en dyp takknemlighet overfor alle dere veteraner som har tatt den personlige belastningen det er å forsvare vår frihet.

Jeg kjenner også på dyp takknemlighet overfor alle dem som fortsatt er villig til å gå i tjeneste for vårt frie fellesskap.

Vi skal investere i forsvarsmateriell, men den viktigste ressursen vi har er folka – det er dere. Takk.

Det er med stor ærbødighet og respekt jeg legger ned denne kransen til minne om alle de som ga sine liv for vår frihet. Vi vil aldri glemme.