Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Kjære eidsvollinger! Gratulerer med dagen!

For en glede det er å se noe så kjent fra en litt ny vinkel!

Vi som bor her på Eidsvoll eier liksom 17. mai og grunnlovsdagen litt mer enn alle de andre. I hvert fall føles det sånn. Har du vokst opp på Eidsvoll har du fått Grunnloven, 112 eidsvollsmenn og Falsen og Christian Frederik gnidd inn enten du vil eller ei. Til slutt er det bare der, uten at vi tenker så mye mer på det.

Det vi feirer i dag, deler vi med alle andre her i landet. 17. mai og Grunnloven og Eidsvoll, det kaller resten av Norge for «arven fra Eidsvoll». I dag er hele Norge på beina og fyller gater, torg og parker for å feire det som skjedde akkurat her de dagene i april og mai 1814.

Og best av alt: dagen er preget av barn, og av barns deltagelse i barnetog fra nord til sør og fra øst til vest. Hundretusener av barn som fysisk opplever at de er en del av fellesskapet. Barn som hver og en er selvstendige deltagere i feiringen av fellesskapet vårt.

Ingen spør om besteforeldrene til den lille hånden som vifter med flagget bodde i Bergen, Beograd eller på Eidsvoll verk.

I dag feirer vi friheten vår, grunnloven vår og landet vårt. Det har vi felles, uavhengig av hva vi ellers tror på, hva vi arbeider med eller hva vi fyller fritiden vår med. Vi deler uansett et av verdens sterkeste og beste demokratier. Derfor legger barnetogene og 17. mai-feiringen en grunnmur for en fremtid som fortsatt er bygget på arven fra Eidsvoll.

Alle stortingspresidenter må ha et spesielt nært forhold til den arven. Som stortingspresident fra Eidsvoll føler jeg nesten at jeg har overtatt familiebedriften. I hvert fall merker jeg tydelig at båndene mellom den institusjonen jeg leder, det stedet jeg arbeider, og «arven fra Eidsvoll» ikke bare er sterke.

På noen måter er Stortinget «arven fra Eidsvoll».

Stortinget ble skapt her i mai 1814.

Vårt daglige arbeid i Stortinget foregår under Oscar Wergelands maleri «Eidsvold 1814». Og i hvelvet i kjelleren ligger selve arvestykket – Grunnloven fra 17. mai 1814 – laget, skrevet og undertegnet her for 204 år siden.

«Signed, sealed, delivered – synger Stevie Wonder – og, ja de gjorde nettopp det de 112 her på Eidsvoll – de signerte, forseglet med «enig og tro til Dovre faller» og leverte oss grunnloven som grunnsteinen i vårt frie, folkestyrte land – selv om det tok noen år …

Den viktigste oppgaven jeg og alle de 168 andre stortingsrepresentantene har - er å forvalte den arven.

Å ta vare på den og videreforedle den, men fremfor alt å bevare den.

Vi kan ikke ta for gitt at det vil skje av seg selv.

En viktig side ved å verne om demokratiet er at vi skal føre en anstendig og fruktbar politisk debatt. Over alt der meninger luftes, også på Norges viktigste politiske arena – i stortingssalen.

De nokså strenge reglene for oppførsel i stortingssalen er faktisk også en arv fra Eidsvoll og riksforsamlingen. Valentin Sibbern som deltok på riksforsamlingen, var så rystet over grunnlovsfedrenes oppførsel der inne i Riks-salen at han foreslo – og fikk vedtatt – de forbudene vi stadig har mot applaus, tilrop og buing i stortingssalen.

Kanskje hadde det krydret TV-sendingene og gjort hverdagene litt mindre kjedelige for tilhørere og Stortingets presselosje med litt mer liv og røre i Stortinget.

Litt mer slik vi ser fra det engelske parlamentet.

Men for Sibbern og flertallet på Stortinget i 1815 var den demokratiske debatten så viktig at for å unngå eidsvollske tilstander på Stortinget, lagde de regler for debattene.

En av de rettighetene som har stått sterkest i folks bevissthet, og vært blant de viktigste siden den ble garantert i Grunnloven allerede i 1814, er ytringsfriheten. Den skaper det nødvendige rommet for demokratisk meningsbrytning, og den er en frihet som alltid må vernes hvis demokratiet skal bestå.

Men ytringsfriheten kan bare blomstre og skape rom hvis den virker i en god ytringskultur. I Stortinget og ellers skal det være lov til å si og mene hva man vil, om hva man vil.

Men vi må gjøre det i en form som gjør det mulig og fristende for andre å si sin mening.

Særlig hvis det er en annen mening enn vår egen.

Det gjelder over alt der debatter foregår: i politiske fora, i det frivillige organisasjonslivet, i offentligheten og mellom mennesker i hverdagen.

Ikke minst må det gjelde på arenaer der barn og unge ferdes.

Der de skal bryne seg på hverandre, forme sitt syn på verden og seg selv og finne sin stemme og posisjon.  Barn og unge må se og erfare at det er trygt å si sin mening.

Jeg skulle gjerne si at det har blitt lettere for de unge å ytre seg, etter hvert som verden har gått fremover. Og på noen måter har det kanskje det.

Inger Lise Rypdal ville neppe sjokkert noen med sangen om Fru Johnsen med sine korte skjørt og oppgjør med «Tilsynet for høg moral» i dag.

Men samtidig lever dagens barn og unge i en kommunikasjonskultur som skaper et voldsomt press fra alle kanter. De har en hverdag der floraen av sosiale medier og av kommunikasjonskanaler overgår alle fantasier vi kunne hatt for bare 20 år siden.

Mulighetene for å ytre seg har blitt uendelig mye større, men vi vet også at de opplevde farene ved å gjøre det også har blitt flere.

Vi vet at mange unge, særlig jenter, er blitt mer redde for å stikke seg frem. Redde for å si meningen sin, fordi de sosiale konsekvensene i form av utestengning, hets og personangrep kan bli store og være nådeløse. De yngre blir skremt vekk fra å delta i nettdebatter, viser ny undersøkelse. Hver femte ungdom har opplevd hets på sosiale medier. Slik skal vi ikke ha det! De unge stemmene må ikke stilne!

Tidligere i vår rammet det en av de modigste, og kanskje viktigste, stemmene på denne arenaen: SKAM-skuespilleren og debattanten Ulrikke Falch. Hun fortalte at hun hadde trodd hun skulle klare å stå i det å være en meningsbærer, men hadde fått så mye hets for innleggene sine at hun ble nødt til å ta en pause fra offentligheten.

Det forteller at vi fortsatt ikke har et ytringsklima som gir unge det rommet de skal ha i offentligheten. Alle skjønner at mindre tøffe jenter og gutter enn Ulrikke Falch lett lar seg skremme til taushet når de ser hva som skjedde med henne, og når de selv opplever ubehag.

Dagens sosiale medier kommer så nær den enkelte og rekker likevel så langt ut.

Skriking og buing når lenger enn til nærmeste vegg og de som står i nærheten, og de rammer hardt.

Men hva om YouTube, blogger og sosiale medier hørte med til den gamle arven fra Eidsvoll?

Vi kan lære mye om riksforsamlingen ved å lese brev og dagbøker etter de 112 som var her på Eidsvoll våren 1814.

Da får vi lese om mye mer enn verdidebatter, politiske avveininger og utforming av grunnlovsparagrafer.

Vi kan også lese om lopper og utøy i sengene de fikk sove i, eller bedervet og skrekkelig mat på gårdene som innlosjerte dem rundt på Eidsvoll.

Hva om grunnlovsfedrene hadde brukt tiden sin på sosiale medier?

Hva om kritikken av gårdskonene som gjorde sitt beste, og ga av det lille de hadde, i stedet for å havne på en dagbokside ble spredd til tusenvis av følgere på Facebook, om dårlig renhold på en husmannsplass ble hengt ut på Twitter eller om bildene av harskt smør ble spredd på Snapchat.

En ganske ubehagelig tanke, ikke sant?

Og hva slags Twitter-meldinger hadde nordlendingene spredt om hjemmebrent og kald og vassen grøt hvis de hadde nådd frem til riksforsamlingen i 1814?

Her setter bare fantasien grenser.

På den annen side ville kanskje den seks år gamle Henrik Wergeland sittet med et nettbrett og fulgt med på hva faren hans, Nicolai, og de andre stelte med her oppe? Kanskje ville han da slått alarm om skampletten i Grunnloven enda tidligere enn han gjorde?

«Jødeparagrafen» er eksempelet på at Grunnloven fra 1814 også rommet ting vi skal være glade for at er fjernet for lenge siden.

Henrik Wergeland ble voksen, og tok opp kampen mot «trollet i Grunnloven», som Lillebjørn Nilsen har kalt det.

Det kunne han gjøre fordi han nøt godt av ytringsfriheten.

Men historien om ytringsfriheten minner oss også om at det ikke er nok å feste en frihet til papiret. En frihet er ikke en reell frihet før den faktisk kan praktiseres av alle.

Det minnes jeg om hver dag når jeg går gjennom Stortingets trappehall. Der passerer jeg et av de flotteste malerier jeg vet om, og med en av de fineste titlene: «Frihetens søstre».

Frihetens søstre ble malt av kunstneren Arne Ekeland, fra Bøn og Eidsvoll. Og bildet er 60 år i år.

Det ble malt til en utsmykningskonkurranse for nettopp Stortingets trappehall. Men hverken det eller noe annet av Ekelands malerier fikk plass i Stortinget for 50 år siden. Det skulle ta 33 år før det var aksept for å la Ekelands kunst henge fremme i stortingsbygningen.

Sist gang maleriet var ute på reise, var i anledning Arne Ekelands 100 års dag og da hang det i Stallgården rett bak her til glede for alle som besøkte utstillingen.

Ekeland var en av vårt lands viktigste kunstnere i forrige århundre.

Men han var også en mann som gjennom årtier fikk sitt kunstneriske virke hemmet av politisk motstand. Han ble holdt nede på grunn av motstand mot det politiske synet han forfektet.

Arne Ekeland var kommunist, og ikke uten videre en forsvarer av alle de frihetene vi regner med til «arven fra Eidsvoll».

Likevel skulle også hans frihet være beskyttet av Grunnloven.

Det ble den også, på en måte, han ble ikke fengslet eller rettslig forfulgt for sine ytringer. Men hans overbevisning ble brukt mot ham og mot hans kunst. Han fikk ikke de oppdragene og de oppgavene som hans kunstneriske talent og kvaliteter skulle tilsi.

Ekeland ytret seg gjennom kunsten sin, og måtte tåle intoleranse og ubehag for det. Han var ikke alene om det. Og dessverre finnes det mye nyere eksempler.

Et av dem er den internasjonalt anerkjente – og Emmy-prisvinnende – filmskaperen og musikeren Deeyah Kahn fra Oslo. Allerede som 18-åring måtte hun flytte fra Norge på grunn av hets.

Hun ble ikke hetset på grunn av sine politiske meninger, men fordi konservative i det muslimske miljøet ikke likte at hun utfoldet seg som artist.

Siden da har hun bodd og arbeidet i London, og vi her i Norge har mistet en viktig stemme blant oss fordi en ung kvinne ikke følte sin rett til ytring godt nok beskyttet. Sånt kan vi ikke leve med.

Det er derfor vi må sørge for at barn og unge vokser opp i et samfunn der både ytringsfriheten og ytringskulturen i samfunnet gir rom.

For hvem er det som alltid skal bære arv videre, også «arven fra Eidsvoll»? Hvem er det vi først og fremst tar vare på arvegodset for?

Det er barna. Vi verner om arven for at barna skal kunne overta det viktigste vi har og selv nyte godt av det og føre det videre.

Da må vi ikke ta det for gitt.

Da må vi bruke grunnlovsdagen på 17. mai til å minne oss selv og barna om verdien av å verne om det vi tar så lett for gitt – også vi som vokser opp og bor her i Eidsvollsbygningens skygge.

Derfor kan jeg bare gjenta meg selv: det er en glede å se dere her.

Gratulerer med dagen, alle sammen! Bruk den godt!