Deres Kongelige Høyhet, Deres Majestet, medrepresentanter,

Kronprinsregenten åpner i dag det 165. storting. På nytt tar folkets valgte representanter sete i denne sal for å ta fatt på de store oppgavene vi er betrodd å løse.

Årets åpningsseremoni vitner om at vi er på vei inn i en annerledes stortingssesjon. Vi er færre til stede. Pleksiglassene som beskytter oss mot hverandres pust er synlige bevis på den nye virkeligheten.

Forrige stortingssesjon var den mest uvanlige vi har hatt i fredstid. Det norske samfunnet, hver og en av oss, kommunene, statsmaktene –vi – ble satt på prøve.

Som folkevalgte har vi fått tillit til å ta store og viktige beslutninger på vegne av det norske folk. Det medfører ansvar for å oppfylle våre forpliktelser på en ordentlig og åpen måte, hver dag. 

Vi er også valgt i tillit til at vi har evne og vilje til å håndtere det uventede når det er nødvendig.

Tilliten til oss styrkes av det jeg mener vi viste da usikkerheten var størst i vår: vår politiske kultur har en kjerne av samhold. Ikke et samhold som utvisker uenigheter, men et samhold som gjør det mulig å finne felles løsninger når det kreves.

Krisen fordret hardt arbeid. Vi arbeidet raskt, og fikk behandlet mange og viktige saker på kort tid.

Den skapte vanskelige avveininger og behov for ekstraordinære tiltak, både politisk, formelt og praktisk.  

I krise settes våre varige verdier på prøve. Alt vi gjør må bestå prøven overfor våre konstitusjonelle og demokratiske standarder. Og fremfor alt overfor befolkningen, som vi er her for.

Folkets tillit til myndighetene er stor. Og den kan se ut til å ha blitt styrket gjennom koronakrisen.

Men vi hverken ønsker, trenger eller fortjener blind tillit. Det får vi heldigvis heller ikke. Folkets fortsatte tillit er avhengig av at vi evner å lytte til råd, og ta hensyn til begrunnet kritikk. Vi må klare å ta de vanskelige diskusjonene som skal til for å finne de beste løsningene. Det gjelder som mest når alvorlige ting står på spill.

I dag tar vi fatt på denne stortingsperiodens siste sesjon. Vi er ikke på vei inn i noen rolig sisterunde. Mer enn på lenge må vi erkjenne at vi ikke vet hva det neste året vil bringe.

Vår oppgave er vanligvis å justere kurs og bygge langsiktig. Det er sannsynlig at vi denne høsten og vinteren igjen vil bli nødt til å slukke brann.

I månedene som kommer kan vi igjen oppleve at mange menneskers velferd sterkere enn vanlig avhenger konkret, og fra én dag til den neste, av det arbeidet vi utfører, og de beslutningene som fattes av oss her i salen.

Derfor tar vi fatt på stortingsperiodens siste år vel vitende om at det ikke blir noen ren sjarmøretappe. Det blir hardt arbeid hele veien inn.

Mange av oss skal også ut i valgkamp det neste året. Vi vet heller ikke hvordan valgkampen vil arte seg. Men vi vet at samtidig som vi skal fremheve forskjellene mellom oss i valgkampens hete, må valgkampen føres med respekt.

Det er ingen grunn til å møte vanskelige tider med hardere ytringer. Vi skal fortsatt stå sammen mot usaklighet, hets og urimelighet.

Den tilliten som er vist oss er det grunn til å bære med stolthet. La oss fortsette å løse oppgaven med ære.

Når vi igjen møtes til ansvarsfull gjerning er det i visshet om de store oppgavene som ligger foran oss, og det ansvar vi har påtatt oss.

Vi samles i det gamle ønsket:

Gud bevare Kongen og fedrelandet!