Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, medrepresentanter,

Vi åpner i dag det 164. storting. På nytt tar folkets valgte representanter sete i denne sal for å ta fatt på de store oppgavene vi er betrodd å løse.

Det gjør vi i en tid hvor troen på, og tilliten til, de demokratiske institusjonene fortsetter å knake i sammenføyningene mange steder. Det er lite som tyder på at den utviklingen som har uroet oss i flere år er i ferd med å snu.

Særlig urovekkende er det at troen på de demokratiske tradisjonene, de demokratiske spillereglene og deres bærende institusjoner kan se ut til å være under angrep både ovenfra og nedenfra i enkelte av de eldste og fremste demokratier blant oss.

Heldigvis tyder valget i september på at vårt eget demokrati fortsatt er ved god helse. Valgdeltagelsen ved årets kommune- og fylkestingsvalg økte fra 2015.

Det er det grunn til å glede seg over. Ikke minst i et år der vi feirer hundreårsjubileet for at fattigunderstøttede ikke lenger ble utestengt fra å bruke stemmeretten sin.

Enker som behøvde hjelp for å kunne sette mat på bordet til barna sine var ikke lenger regnet som uansvarlige borgere som måtte holdes unna valglokalene. Å bli stilt utenfor arbeidslivet som følge av ulykke eller sykdom førte ikke lenger til at man også ble stengt ute fra demokratisk deltagelse.

Det gir stoff til ettertanke at det bare er tre generasjoner siden vår egen demokratiske utvikling endelig hadde nådd det punktet der stemmeretten ble en rettighet for alle.

Det er vårt ansvar som folkevalgte å hver dag forvalte de oppdragene vi har på en slik måte at befolkningen fortsatt synes det er riktig, naturlig og nødvendig å benytte seg av den retten våre forfedre kjempet frem.

For en uke siden ble jeg stilt mange spørsmål om hvordan vi arbeider på Stortinget, da jeg besøkte Vadsø barneskole. En klok elev spurte meg: «Er det vanskelig å respektere hverandre på Stortinget?»

Jeg svarte, som sant er, «nei».

Spørsmål er likevel godt. Det går rett til kjernen av noen av de utfordringene vi kan komme til å stå overfor, og som allerede har kommet til overflaten i flere land.

Vi risikerer selv å bli til en fare for demokratiet hvis vi ikke klarer å vise både hverandre og de vi representerer at vårt politiske arbeid er preget av respekt: Respekt for den tilliten som er vist oss av velgerne, og respekt for at også våre politiske motstandere representerer meninger som har vunnet en rettmessig plass i denne sal gjennom valg.

Vi vet at vi følges tett av velgere som også ved neste valg må kunne avgi sin stemme i overbevisning – ikke bare håp – om at også de neste som blir valgt kommer til å bruke sin tid og sine krefter på de viktige tingene. På å finne løsninger på de spørsmålene som brenner i folks hverdag; som gode helsetjenester når en trenger det, for klima og miljøet og et trygt samfunn med fremtidshåp og muligheter for alle.

Jeg er ikke i tvil om at det er det vi alle ønsker for det stortingsåret vi nå går inn i.

Også barn og unge, som ikke selv har stemmerett, følger oss nøye. De har brukt den kraften som ligger i retten til å heve stemmen –ja brøle - for det de brenner for. De og andre som dem skal også tas på alvor og behandles med respekt, enten vi deler deres syn eller ei.

Det er jeg trygg på at vi også vil gjøre.

Når vi igjen møtes til ansvarsfull gjerning er det i visshet om de store oppgavene som ligger foran oss og det ansvar vi har påtatt oss.

Vi samler vi oss i det gamle ønsket:

Gud bevare Kongen og fedrelandet!