Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, prinsesse Astrid, kjære kolleger, mine damer og herrer,

I en uoversiktlig tid er det, Deres Majestet, i hvert fall noe vi kan stole på: fint lite blir som vi trodde det skulle bli.

Med mindre man er Karsten Warholm, selvfølgelig.

Når sommeren er på hell møter vi stortingsrepresentanter til fornyet innsats. For vårt indre øye ser vi hvordan høstens oppgaver skal takles som en finslepen 400 meter hekk.

Innen midten av oktober har det gått opp for oss at det i stedet er snakk om 3000 meter hinder, i år igjen. Vi forbereder oss på å vakle over siste hinder av justerte budsjettkapitler og ned i en kald og sannsynligvis islagt vanngrav et sted rundt tenningen av det fjerde adventslyset.

Deres Majestet kjenner det; det er det for lengsel, glede, håp og fred.

I slike øyeblikk av erkjennelse er det viktig med trøst.

Deres Majestet kan stole på meg når jeg sier at vi imøteser Deres Majestets årlige middag for oss folkets med både lengsel, håp og glede på vei inn i stortingshøsten.

Selv for de ferskeste av oss er det i år tredje gang vi har æren av å være invitert hit.

Vi har fått erfaring. Den erfaringen har blant annet ført til at «Kongens tale», eller Kongens taler, har blitt synonymt med samlende og varme øyeblikk, der Kongen presist formulerer vår tids viktigste kjerneverdier, samtidig som vi alle får et vennlig, men bestemt, signal om hvilken retning som peker fremover. Og hvilke som ikke gjør det.

Det er ikke lenge siden forrige gang vi hadde privilegiet å høre Deres Majestet tale her i dette rommet. En konfirmasjonstale, til og med.

Konfirmanten, prinsesse Ingrid Alexandra, er fremtidig monark, og har en tyngre bør å bære og større sko å fylle enn sine jevnaldrende. Alle vi som lyttet hørte en bestefar og en majestet henvende seg til et ungt menneske på terskelen til et langt voksenliv, med alle dets sider. Bestefaren talte til sitt barnebarn, men Kongen talte som så ofte før til oss alle.

I en tid hvor prestasjonsjaget er større enn noen gang, kraften i sosiale medier gjør feilmarginen mindre og makten i de andres blikk er sterkere enn før, trenger vi alle å ta til oss Deres Majestets formaninger om å være seg selv og å finne sin vei som den man er.

Deres Majestet viser ikke bare i ord, men ved sterkt personlig eksempel, gyldigheten av at «Alle forsøk på å være noe annet enn deg selv vil bli gjennomskuet – og vil gjøre deg mindre enn du er. Stol på at du er nok!»

For hvem og hva kan man stole på i en tid da ingen sannhet får stå uimotsagt, uansett hvor veldokumentert den er, mens nesten hvilken som helst påstand kan få sin tilhengerskare uten å bli belagt?

Vi trenger faste holdepunkter.

Derfor har vi også som nasjon nytte av å ta til oss Deres Majestets råd. «Stol på at du er nok.»

For oss som folk og nasjon betyr det å holde fast ved det som har gjort oss til det Norge som er en aktiv del av verden. Vi påvirkes av det som skjer rundt oss. Våre valg påvirker ikke bare oss selv, men også mennesker som lever sine liv langt herfra.

Det fikk også Deres Majesteter en påminnelse om under besøket i Chile i vår, da dere ble konfrontert med Yagan-folkets protester mot norsk lakseoppdrettsnæring. Her hjemme så vi nyhetsbilder av Dronningen ansikt til ansikt med demonstrantene.

Det var ikke en dronning som hastet forbi bak en barriere av sikkerhetsvakter. I stedet så vi en oppsøkende dronning som med blikk-kontakt kom demonstrantene på torget i Punta Arenas i møte. Heller enn å avvise og overse, viste Dronningen oppriktig interesse for å lytte til hva de hadde å si, og forsøke å forstå.

Sammen med Kongen og Dronningens uttalelser under situasjonen, viste bildene et kongepar som uten videre anerkjente alle menneskers rett til å si ifra og demonstrere når noe føles viktig, som møtte kraftfulle ytringer med ro og respekt og evne til å se saken også fra motpartens synsvinkel.

Det er avgjørende ute som hjemme. Mennesker som blir lyttet til er stort sett villige til å fortsette kampen sin med ord.

Men selv vi har pådratt oss en gerilja i det siste. Ingenting blir som man tror. Når vi først fikk en gerilja her til lands ble den befolket av mennesker som er opptatt av å gi liv, ikke ta det. Når bunadsgeriljaen marsjerer i gatene klirrer det i søljer, ikke patronbelter.

Men ethvert opprør, om det er aldri så fredelig, har også en praktisk side. Jeg klarer ikke legge fra meg spørsmålet om bunadsgeriljaens bunadskjorter. Hvem stryker dem dag etter dag? Er det kanskje slik at bak nesten enhver fremadstormende kvinne står en dampende mann? Eller er skjortene strykefrie?

Deres Majestet. Det er så mangt en kan bli gående og tenke på.

For ikke så lenge siden var en av snarveiene til dypsindighet å løfte blikket livstrett fra et halvtomt glass og spørre hvorvidt det er livet som etterligner kunsten eller kunsten som etterligner livet. Det, Deres Majestet, holder ikke lenger. I reality-tvens tidsalder, må vi også oppdatere livsvisdommene våre.

Selv veien til Det hvite hus går nå gjennom pute-tv, heller enn jusstudier, kjernefamilie og langvarig politisk arbeid, for å si det sånn.

Her hjemme er det gledelig at vi har et parti på Stortinget som leder an i den nye tid. Ikke bare mønstrer Senterpartiets gruppe en vaskeekte reality-kjendis i Anno-vinner Emilie Enger Mehl – og hun er jurist altså; modige Sandra Borch har holdt folket i ånde i paljetter på parketten lørdag etter lørdag denne høsten. 

Apropos «Skal vi danse»: vi i det politiske miljøet har lenge visst at Senterpartiets fester er de morsomste. Er det et sted vi har hatt lyst til å bli stemt videre, er det til Senterpartiets nachspiel. For der danses det. Og synges. «En får væra som en er når’n itte vart som en sku’. Inni er vi like både je og du» ...

Kanskje skimter allerede Storbonden fra Stange konturene av fremtidige regjeringssonderinger, i en blanding av Farmen og Jakten på kjærligheten, der han tar med seg friere til gards og setter dem til uløselige oppgaver. Før den ene etter den andre sendes hjem med et beklagende smil, et hyggelig ord og – må vi anta – en ganske høy latter. Eller, så ender det opp med at fint lite blir som man trodde det skulle bli, og så står han der, frieren, uten å få den røde rosen i den aller siste roseseremonien.

Som andre anstrengelser rommer også en høstkald 3000 meter hinder sine belønninger. En av dem kommer altså allerede her på Slottet under oppvarmingen. Og her kan vi være ganske trygge på at vi får det vi venter oss: raust vertskap, stimulerende samtaler og en kveld til å leve på når det blåser fra alle kanter.

Jeg utbringer en skål for Kongen og fedrelandet.