Ærede Gjester

Livet skal ikke begripes; det skal gripes sa den finske forfatteren Gunnar Björling. Det har vi gjort! Vi har grepet anledningen til en aften på Akershus festning.
 
Å være stortingsrepresentant handler i det hele tatt om å gripe sin samtid, engasjere seg, stille til valg og hevde sin røst i Norges vakreste sal og viktigste sal – stortingssalen.

I kveld samles vi i landets vakreste festsal.

H.M. Kongen beskrev for noen år tilbake en middag i 1648 for Kong Frederik III her på festningen. Da skal det ha blitt servert ni retter, en mangfoldighet av viner og tønnevis av øl. Og da serviset skulle telles opp, var 1647 øl- og vinglass knust, og 60 gjester hadde tatt med seg bordknivene.

Det er ikke for å legge en demper på festen når jeg minner om det som står i Håvamål:

«Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett, verre niste på veien har ingen enn den som har drukket for mye.»

Jeg tror vi alle er trygge her i kveld så lenge vi slutter før regjeringens nye stengetid; klokken to om natten.

Dette var ikke et forsøk på å innføre en ny lov uten reell lovbehandling i Stortinget.

Kjære kolleger,

For første gang på mange år avslutter vi en stortingsperiode hvor regjeringen har hatt et parlamentarisk flertall bak seg.

Regjeringen har hatt et solid grunnlag for styring. Stortinget har mistet et solid grunnlag for styring. Det har nok vært vondt å svelge for Stortinget, men regjeringen har sikkert gledet seg tilsvarende for som den britiske statsmannen, Benjamin Disraelis sa: «Et flertall er alltid den beste gjengjeldelsen».

Vel, vår parlamentariske tradisjon er felles løsninger snarere enn splid og uenighet.

Jeg har sagt det før, men det er verd å gjenta:

Stortinget har forvaltet en ufattelig nasjonal formuesøkning med stor kløkt.

John F. Kennedy sa en gang at «Hvis det frie samfunn ikke kan hjelpe de mange som er fattige, kan det aldri redde de få som er rike.»

Vi har forvaltet midlene til en trygg fremtid for oss alle. De aller fleste er løftet ut av fattigdom. Og i det siste har vi også reddet noen få rike.

Politikken har vist sin overlegenhet. Vi har klart å handle langsiktig og til beste for fellesskapet.

Mange utenfor stortingssalen har ikke gjort det. Finansakrobatene som lenge ble opphøyet til å være halvguder, klarte ikke en gang å håndtere sine egne penger langsiktig.

Det autonome parlament - det parlamentet som er klar over samfunnets ulike interesser, men som ikke lar seg styre av disse er garantisten for ethvert trygt samfunn.

Jeg håper jeg har klart å holde et løfte jeg ga meg selv da jeg fikk dette tillitsvervet; at en stortingspresidents viktigste oppgave er å forsvare parlamentets autonomi og forstå betydningen av alle partier. 

Alle partier representerer noe viktig, og balansen mellom dem skaper den nødvendige helhet over tid.

Jeg vil også få minne om noe annet viktig i demokratiet. Nemlig at det har midlene til å korrigere seg selv gjennom kontrollordninger, en fri presse og åpen diskusjon.

Vi har evnet å korrigere oss selv når det har vist seg nødvendig, når «det sunde bondevett» talte til oss. Slik vi gjorde i tide når det gjelder pensjonssystemet vårt. 

I Storbritannia ruller hodene nå i en slik grad at det trekkes paralleller til Bondeopprøret i 1381. Da stormet bøndene Tower of London i protest mot Kongen og hans administrasjon. De henrettet erkebiskopen, som var rikskansler, og Lord Treasurer som var finansminister.

Selv om også bøndene her til lands har sine meningers mot er de nok fredeligere. Men det sunde bondevett, eller det sunde folkevett som det er riktigere å kalle det i vår tid, kan ingen motsi eller motstå. Slik Knut Frydenlund beskrev det ved slutten av en debatt om omstillinger i forsvaret:

Bjørn Erling Ytterhorn, som var representant fra Hordaland, talte varmt for investeringer på personellsiden fremfor på materiellsiden, for, som han sa, «det tar nå engang 25 år å lage en løytnant, en BOMBE kan man kjøpe over disk».

 
Han var som sagt fra Hordaland og rimelig utydelig i snakketøyet. Bonden Harald U. Lied kommer inn i salen mens han snakker og hører på et halvt øre. Einar Førde var som alltid beredt og sa til Lied: «Hørte du denne sjikanen av bonden». Lied grep indignert ordet til replikk og sa at han ville ha seg frabedt en slik nedvurdering av en hel yrkesstand som å antyde at man kunne kjøpe en BONDE over disk.

Ytterhorn forklarte at han ikke hadde snakket om bøndene, men om bombene. Men Einar Førde hisset opp Lied på nytt; «han sa bonde.»

Til slutt kommenterte Knut Frydenlund at her var det bare å sitere Herman Wildenvey som skrev at «De bønder de bønder, de skjønner så inderlig godt det de skjønner.»

Livet som stortingsrepresentant kan til tider være beskt. Vi må tåle mye kritikk. Men det er som den tyske forfatteren, Otto Ludwig sa: «Den fullkomne politikeren finnes ikke. Unntatt i nekrologene.»

Selv har jeg ofte forsøkt å møte kritikk offensivt. Da jeg en gang bokstavelig tok grep på TV førte det kun til enda mer kritikk.
 
I min lange tid i norsk politikk har jeg ikke unngått å legge merke til at den politiske diskusjonen og retorikken har endret seg vesentlig. Det har med den nye mediesituasjonen, ja den nye samfunnssituasjonen å gjøre.

Nyheter er i større grad enn før orientert mot det som selger, mot enkeltbegivenheter heller enn de underliggende årsaker som frembrakte dem. Orienteringen går mot politikere som personer og hva de foretar seg, mer enn hva de mener og hva de arbeider for. Man er opptatt hva som kan utvide en sak, ikke så mye hva som kan forklare den. Skillet mellom sportsrevyens form, underholdning og politisk reportasje viskes ut. Det kreves drama, spenning, grådighet, svik, vinnere og tapere.

Det er vel ikke til å unngå at dette setter sitt preg på den politiske praksisen.

Og pressen. Alt for ofte har jeg lyst til å si som Kumbel: «Aviser vil det alltid være behov for, man kan jo ikke slå i hjel fluer med et fjernsynsapparat.» Og altfor ofte lever politikeren etter Oscar Wildes ord om at «det eneste som er verre enn å bli talt om, er ikke å bli talt om.»

Det er nok grunn til å legge seg på sinnet det som står på veggen i Folketinget i København: «Ikke alle haner som galer, varsler om en ny dag.»

Vel, tidens trender er det ikke mulig å gjøre noe med.

Men det er en ting vi alltid må huske: Stortinget vil aldri bare være 169 individuelle representanter. Stortinget er et fellesskap som gir oss identitet, mening og tillit. Stortinget fyller den samme rollen som militæret gjorde tidligere.  Verneplikten brakte hele landet sammen. 

Stortinget må fortsette å bringe hele landet sammen, i samme sal. Stortinget har vært og må forbli en plass for politisk sosialisering og fellesskapsfølelse.

I 2005 trådte 73 nye representanter inn på Stortinget. De er erfarne rikspolitikere nå.

I september i år trer nærmere en tredjedel ut av Stortinget - minst

.

Stortinget har vært et lykkelig valg som det heter i Nils Kjærs kjente skuespill. Mange representanter har pustet med fulle lunger. Deres ja eller nei har vært faktorer i det offentlige liv. De har alle formet det moderne Norge.

Jeg takker for innsatsen, og ber alle delta i en skål for det 153. storting.