Publisert med forbehold om endringer under fremførelse

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, medrepresentanter,

Hans Majestet tas i dag i mot i en parlamentsbygning hvis inngangsparti er skånsomt endret siden sist.

I en årrekke har Løvebakken vært et viktig symbol på folkevalgt makt og påvirkning. Motstandere og meningsfeller, lobbyister, spesialister og journalister, delegasjoner og organisasjoner med ulike hensikter og formål – alle tas de i mot på Løvebakken, før de vises videre inn i bygningen.

Usikre tider til tross, prinsippet er det samme i dag som det var den gangen arkitekt Langlet tegnet ni likeverdige dører rett under stortingssalen: Til landets nasjonalforsamling skal man kunne komme fra alle retninger og posisjoner. Stortinget skal være kjennetegnet ved en åpen dør.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet,

Europa står i dag overfor den største flyktningkrisen siden annen verdenskrig. Den pågående folkemarsjen gjennom Europa er hjerteskjærende og brutal. Det er en akutt situasjon som setter våre felles europeiske verdier på prøve.

Anstrengelsene for å hjelpe vil måtte omfatte hele det norske samfunnet. Mobiliseringen må skje på mange felt. Ikke minst fordrer krisen et godt samspill mellom en ansvarlig nasjonalforsamling og en handlende regjering.

«Nestekjærlighet er realpolitikk», mente Fridtjof Nansen, som i sin tid gjorde mer for flyktninger enn noen annen.

Den seneste tidens bilder av lidende barn og voksne i Midtøstens flyktningleirer og på Europas strender berører hver og en av oss. Mange har et ønske om å bidra.

I et slikt bilde er det viktig at pågående storpolitiske diskusjoner om kvoter og budsjetter ikke gjør at vi mister enkeltmenneskets bidrag av syne. Hvordan vi velger å møte dem som kommer hit, er opp til hver og en av oss. Enten det er i skolegården, i butikken, på arbeidsplassen eller i politikken, så handler det om hvordan vi hilser den fremmede velkommen.

Vår holdning er avgjørende for deres bidrag.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, 

Vårt kontinent opplever i dag at verden banker på vår dør. For 70 siden var det annerledes. Den gangen var over 60 millioner europeere selv på flukt.

Det er et tankekors at dagens flyktningkrise utspiller seg samtidig som vi markerer 70-årsdagen for FN.

Mer enn noen gang trenger verden et FN som er sterkt og effektivt. Og som våger å tenke stort.

For bare syv dager siden vedtok verdens regjeringssjefer FNs nye bærekraftsmål. For første gang enes alle land om felles mål for menneskehetens felles utfordringer.

De nye bærekraftsmålene legger listen høyt. Det gjorde også tusenårsmålene for 15 år siden. Køen av kynikere som den gangen avviste målene som urealistiske og overambisiøse, var lang. I dag vet vi at mye er blitt bedre. Antallet ekstremt fattige er halvert. Det samme gjelder barnedødeligheten. Flere barn, og spesielt jenter, går på skole nå enn ved årtusenskiftet.

Verdens ledere har akkurat sjøsatt en dristig visjon for bærekraftig utvikling frem mot 2030. Nå skal målene skipes videre fra en global til en nasjonal agenda. Dette vil handle om å forme politikk over tid. Her har vi som parlamentarikere et selvstendig ansvar.

Ingen forventer at dette vil bli enkelt. Desto større grunn har vi til minne hverandre om ordene til en ung jente født i samme år som FN, 70-årsjubilanten Pippi Langstrømpe:

«Det har jeg aldri gjort før» - sa hun – «så det klarer jeg helt sikkert.»

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet,

Kommune- og fylkestingsvalgene ligger bak oss. Landets kommunestyresaler fylles i disse dager med representanter med ferskt mandat fra velgerne.

Selv er Stortinget halvveis i sin periode.

Også vi har en tillit og et mandat å forvalte. Med velgerne i ryggen er det vår jobb å legge grunnlaget for en bredest mulig demokratisk deltakelse der folket føler eierskap til det politiske systemet vi alle er en del av. Det fordrer ikke bare synliggjøring av politiske standpunkter, men også evnen til å samle nasjonen om de viktigste oppgavene.

Demokratiet er menneskene som fyller det. I et folkevalgt system skal folket og makten være ett. Tillit har bragt oss hit til dette hus. Som stortingsrepresentanter vet vi også at bare tillit vil kunne bringe vårt folkestyre videre.

Med disse ord, og i forvissning om at alle folkevalgte i denne sal vil gjøre sitt ytterste for å løse de mange store oppgavene som ligger foran oss, samler vi oss i det gamle ønsket:

Gud bevare Kongen og fedrelandet!