Kjære alle sammen!

Gratulerer med dagen!

I dag legger vi blomster på statuen av Christian Fredrik - den danske prinsen som åpnet døren for grunnlovsverket i 1814 – og som dermed begynte det første kapittel i den store fortellingen om det demokratiske Norge.

Fortellingen som sier noe om hvem vi har vært, hvem vi er og hvem vi vil være. Fortellingen som aldri tar slutt, og der vi alle er medforfattere.

En gang diskuterte Arne Garborg og Bjørnstjerne Bjørnson om det å være norsk var spørsmål om nynorsk eller bokmål.

I dag snakkes det 228 språk i Oslo, og diskusjonen er en annen. Vår tids debatt må handle om hvordan vi lever sammen på en måte der vi tross forskjellighet, bygger felleskap rundt de grunnleggende verdiene vi samler under det norske flagget og Grunnloven som er det vi feirer 17. mai. Demokratiet og et samfunn bygget på deltagelse og tillit.

Derfor er det fint å samles nettopp her, hvor Grunnloven er oppbevart, og hvor politisk arbeid hele tiden har som mål å foredle og tilpasse det samfunnet som har vokst frem siden 1814.

Også stortingsbygningen er et produkt av møtet mellom vårt hjemlige jordsmonn og frø utenfra.

Arkitekten var svensk. Ideene hentet han fra italiensk klassisisme, fransk funksjonalisme, sirkustelt – og norske stavkirker.

Da huset var nytt for 150 år siden vakte det beundring. Men også forskrekkelse og protester. I dag er stortingsbygningen et ikon og et symbol på folkestyret, på vårt demokratiske fellesskap, på våre nasjonale grunnprinsipper. 

Verden kommer til oss hver eneste dag. I møtet med inntrykkene utenfra skaper vi en felleskultur som er levende og fremtidsrettet.

Også Grunnloven er bygget på nye europeiske og amerikanske ideer, og norske tradisjoner. Blant eidsvollsmennene var det flere med røtter utenfor Norge.

Men til forskjell fra den gang, er det ikke lenger bare danske embetsmenn, svenske håndverkere og tyske bergverksarbeidere som kommer til Norge. I dag når impulsene oss fra hele verden.

Jeg vet for eksempel at borgertoget i Horten senere i dag blir litt lenger enn det pleier. I årets tog ønskes byens 51 flyktningfamilier velkomne inn i feiringen. Sammen med frivillige fra lokalmiljøet har de denne våren forberedt seg til 17. mai. De har lært hvorfor vi feirer 17. mai, og hva feiringen betyr.

Jeg hadde gleden av å besøke flyktningene og de mange frivillige i Horten for noen uker siden. Flyktninger som drømmer om å finne en plass, og bidra med det beste de kan by på. Frivillige som ikke sparer noen anstrengelser for å gjøre drømmen mulig.

I Horten ble jeg slått av varmen og entusiasmen over det å finne sammen i fellesskap. Sammen skriver de viktige nye kapitler i fortellingen om hvordan vår nasjon fornyer seg gjennom vekst. Det norske flagget som vaier over hele landet i dag må romme alt hva denne fortellingen handler om.

Det handler ikke om å gå på akkord med det vi er stolte av i vårt eget samfunn. Det handler om å invitere inn, og være åpen for at vårt eget kan bli enda bedre.

Vi er fortsatt mange som husker en barndom der paprika, avocado og pizza var fremmed i det norske kjøkken og på de norske bord. I dag er det et tegn på bakstrev hvis man ikke behersker kunsten å spise syltet ingefær med pinner, men fortsatt er det lite som slår fårikål eller kjøttkaker med tyttebærsyltetøy etter en god skitur.

Det er slik vi skriver vår nasjonale fortelling. Vi gir det nye plass som tilskudd innenfor det etablerte.

Kjære venner

Christian Fredrik og fedrene på Eidsvoll fanget opp det de mente var det beste i sin tid. Med det gav de oss en ny samfunnsorden bygget på menneskerettighetene og alles rett til selv å velge.

På samme måte skal også vi søke mulighetene i vår tid, spørre oss selv om hva som bringer vårt samfunn videre i fred og fellesskap. Sammen skal vi lete og skrive nye kapitler i den store fortellingen om Norge.

Gratulerer med dagen!