Stortingspresidenten baserte sin fremføring på følgende talemomenter.

Kjære Per Fronth, kjære alle sammen,

Hvem er vi? Hvem har vi vært? Hvem vil vi være?

Kunsten og historien har det til felles at de kan gi identitet og skape tilhørighet og bekreftelse.

Enda viktigere er det at de i tillegg reiser slike grunnleggende spørsmål, og i hvert fall av og til tilbyr svar på dem.

En av kunstens oppgaver har alltid vært å tolke og formidle erfaringer. Kunsten er blant mye annet også en kilde til menneskenes forståelse av sin fortid og samtid.

På samme måte som kunsten både fortolker og tolkes, skrives alltid historien på nytt i lys av samtiden. Vi forstår fortiden i lys av den verden vi selv lever i. Derfor legger vi vekt på ulike sider ved den, og vi forstår den på nye måter. Hvordan vi oppfatter fortiden, forteller mye om oss selv.

Da Olav Haraldsson etter sin død ble Olav den hellige, fikk han en stor rolle å spille i norsk historie. Eller kanskje det er riktigere å si at han fikk store roller å spille.

Gjennom 1000 år har han vært en av de viktigste skikkelsene i norsk historie, og han har vært en av de viktigste brikkene i norsk nasjonsbygging.

Hvordan vi forstår Olav den Hellige i dag henger derfor sammen med helt grunnleggende spørsmål som angår oss og samfunnet vi lever i:

Hvem er vi? Hvem vil vi være? Spørsmålene er evige, men svarene har ikke alltid vært de samme. Det har heller ikke forestillingene våre om Olav den hellige.

En av kunstens styrker er at den stiller disse spørsmålene på spissen. Når den, som Per Fronths kunst ofte gjør, tar utgangspunkt i historien eller i viktige dagsaktuelle hendelser, blir den en inngangsport til enda dypere refleksjon.

Dette er faktisk andre gang jeg har æren av å åpne en utstilling der disse monumentale flaggene – «ED» – er blant de viktigste verkene.

Forrige gang var midt mellom finans-Norges høyborger på Tjuvholmen i Oslo. Den gangen stod vårt fremste nasjonale symbol – flagget – fargeløse og støpt i 15 tonn armert betong som et spørsmål om hvilke verdier vi styrer etter. Hva verner vi om og hva beskytter vi oss mot? Hvor komfortable har vi lov til å bli i vårt rike, moderne Norge?

Nå befinner vi oss, sammen med skulpturene og Per Fronths andre verker, på en helt annen slagmark. Nå er vi i aller høyeste grad på historisk grunn. Det er vanskelig å tenke seg et enkelt sted i Norge som samler flere og lenger historiske og politiske linjer enn akkurat dette.

Her falt Olav Haraldsson i kamp mot overmakten, 15 år etter at han hadde vendt tilbake til Norge med nye ideer og en ny tro i bagasjen.

Olav sloss under korset, det korset som fortsatt er det sentrale symbolet i flagget. I våre dager er det lett å se at det er en viss ambivalens mellom Olavs hardhendte og blodige kristning av Norge og det vi oppfatter som kristendommens viktigste budskap: kjærlighetsbudskapet.

Innføringen av kristendommen i Norge endret uansett landets kurs for alltid. Kristendommen smeltet gradvis sammen med den eksisterende norske kulturen og ble definerende for landets politiske og kulturelle utvikling.

Det er slik kulturer utvikler seg, og det er slik nasjonale fellesskap vokser frem. Olav den Hellige var en representant for en større europeisk kultur. Den religionen han hadde med seg hadde brukt nesten like lang tid på å vandre fra Midtøsten til Norge, som de 1000 årene som ligger mellom oss og Olav Haraldsson.

Siden sin død har Olav den hellige vært regnet som en hjørnesten i det norske, selv om det som gjorde ham til den han var, kom langveis fra.

Historien har vist at nasjoner og kulturer som er åpne for verden rundt seg, og som evner å ta imot nye inntrykk, er de som vokser og lykkes. Motsatt har nasjoner og folk som stenger seg inne og forsøker å være nok i seg selv, stagnert og visnet.

Kulturell utvikling har alltid skjedd gjennom kulturmøter. Og de har aldri skjedd fortere enn de gjør nå.

Vi er i bevegelse som mennesker. Vi reiser oftere, mer og lenger. Vi tar i mot inntrykk og lar dem prege oss. Vi åpner oss for andre land og folk.

Per Fronths prosjekt, slik vi snart skal få ta del i det, inviterer nettopp til spørsmål om det nasjonale, om hvordan vår identitet blir til og hva som skjer i våre møter med verden omkring oss.

Hvem er vi, hvem har vi vært og hvem vil vi være. Det gjenstår å se om vi får flere svar, men jeg er overbevist om at når jeg nå åpner årets olsokutstilling, inviterer Per Fronth oss til å gå løs på disse spørsmålene med ytterligere skjerpet blikk.