Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Kjære advokater, kjære venner.

Vi er vel alle som myrsnipen. Vi holder våre barn høyere enn noe annet. Barna våre berører våre dypeste instinkter – og intet opprører oss mer enn krenkelse av barn. Barn skal gå først i omsorg og når ulykken er der.

Men, som i dyreriket, der vi ofte ser at ungene er de som lettest faller som bytte, blir også menneskebarna gjenstand for krenkelser, mishandling og utnyttelse.

Barns rettigheter berører noe av det inderligste i kjernen av hva som moralsk forplikter oss som advokater, nemlig arbeidet for rettsikkerhet og rettferdighet for alle, ikke minst de svakeste blant oss.

Da vi kunne feire 25-årsdagen for Barnekonvensjonen i fjor, var det en feiring av at det internasjonale samfunnet for 25 år siden tok konsekvensen av barns utsatte situasjon.

I løpet av de 25 årene som har gått siden 1989 har mye endret seg. Og ganske mye har endret seg til det bedre.

Det er ingen tvil om at barnekonvensjonen har gjort mye for å heve bevisstheten om barns levekår og rettigheter. Ikke bare utenlands, men også her i landet.

Langt på vei har den satt dagsorden for barne- og familiepolitikken i Norge, og vært retningsgivende for alle som jobber med barn i det daglige, enten det er i organisasjoner, i stat og kommune, eller i forskningsmiljøer.

Barnekonvensjonen tydeliggjør barnets stilling som eget rettssubjekt og nedfeller egne rettigheter for barn på områder der det er nødvendig. Slik gir den oss alle sammen et felles samfunnsoppdrag som dypest sett handler om å ivareta barnets ukrenkelige menneskeverd.

Barn og barns menneskerettigheter fikk også et sterkere vern i vår egen grunnlov med grunnlovsendringene for snart et år siden.

Den nye paragraf 104 knesetter prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn.

Allerede 29. januar i år fikk denne bestemmelsen betydning i forbindelse med Høyesteretts behandling av en sak om norske myndigheters vedtak om å utvise en kenyansk alenemor.

For det første liker jeg jo at Grunnloven er en levende lovtekst som faktisk har betydning – slik vi altså fikk se her.

For det andre er høyesterettsdommen i seg selv en påminnelse om at det også hos oss finnes områder og problemstillinger der overholdelse av menneskerettighetene kan komme i konflikt med andre hensyn, og at vi selv med de beste intensjoner ofte havner i svært krevende avveininger.

Advokatenes rolle som representanter for de enkeltmenneskene de representerer, gir dem en fremskutt rolle i arbeidet med å belyse rettsområdet, utfordre praksis og gjennom konkrete saker å spille en pådriverrolle.

Jeg ser av programmet for dagen i dag at mange av de problemstillingene som er mest aktuelle på dette området skal belyses og diskuteres i løpet av de neste timene. Jeg er overbevist om at det blir opplyste og fruktbare diskusjoner.

Barns rettigheter er fortsatt et hett tema i flere sammenhenger, og jeg er glad for at Advokatforeningen setter dette på dagsorden.

Men viktigheten av å overvåke vår innsats for menneskerettighetene begrenser seg ikke til barns stilling. Selv om vi i Norge har en gjennomgående høy standard, og regjeringen tar menneskerettigheter på alvor, er det ikke til å stikke under en stol at også vi under tiden møter oss selv i døren.

Derfor gleder jeg meg over at Stortinget, som dere kjenner til, nå har besluttet å etablere en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

Dette var et initiativ jeg tok fordi jeg mener det er reelt behov for et overvåkningsorgan også i Norge, men også fordi Norge selv bør imøtekomme de krav og forventinger vi stiller til andre land i vårt internasjonale menneskerettighetsarbeid.

Arbeidet med etableringen er i gang. Det har vært en del drøftinger vedrørende organiseringen, men vi kommer på plass som planlagt, om enn noen måneder etter de opprinnelige planene.

For bare fjorten dager siden vedtok vi loven for den nasjonale menneskerettighetsinstitusjonen. I morgen skal vi behandle instruksen for den. Vi går også snart i gang med å rekruttere styret og ledelsen. Med andre ord er vi på god vei mot å ha en ny nasjonal menneskerettighetsinstitusjon i full sving.

Institusjonen skal ha mange forskjellige oppgaver. For eksempel å stimulere til forskning, gi råd til enkeltpersoner, være en drivkraft i internasjonalt samarbeid og å gi råd til Stortinget og andre organer om menneskerettighetsspørsmål.

Den viktigste oppgaven vil likevel være å overvåke og rapportere om menneskerettighetenes stilling her i landet. Institusjonen skal være en vaktbikkje, med selvstendighet og tyngde nok til å kunne si fra. Derfor skal dens arbeid også koordineres med andre viktige embeter, eksempelvis sivilombudsmannen.

Til syvende og sist er det Stortinget som bærer ansvaret også for menneskerettighetene i Norge, og at lovverket vårt er i tråd med de forpliktelsene vi har. Det er derfor naturlig at vi også legger opp til en årlig debatt om menneskerettighetenes stilling i Norge, bygget på den institusjonens årlige rapport. Jeg håper dette skal bidra til å løfte menneskerettigheter som tema, ikke bare i Stortinget, man kanskje også i offentligheten for øvrig.

Menneskerettighetenes berettigelse er for de fleste i vårt land opplagte, men selv de mest selvsagte innsikter må av og til ytres, og de må fra tid til annen forsvares. Det er vår alles oppgave, og det er en oppgave som aldri er avsluttet.

Jeg ønsker dere lykke til med en viktig dag, og et svært viktig seminar.