Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Kjære medlemmer av presselosjen, journalister og redaktører, kjære alle dere andre.

La oss starte med litt ettertanke: Hvem er du villig til å gi nøkler til huset ditt? Hvem betror du et slikt ansvar? Hva skal til for å gi fri adgang til hjemmet ditt?

Det må være en som er til å stole på. En venn i nøden. En som kan holde på en hemmelighet. En som holder nese og fingre unna nattbordskuffen og baderomskapet. En med diskresjon og som kan holde på hemmeligheter. Og en som har evnen til å hjelpe oss når vi har rotet det grundig til for oss selv.

Stortinget, har på den annen side valgt å gi sine nøkler til dere, presselosjen.

Dere i mediene har alltid hatt en naturlig plass på Stortinget. Fra det første referatet fra Stortinget ble trykket av Morgenbladet i 1821, har journalister fulgt Stortingets arbeid.

Da dette bygget sto ferdig i 1866 fikk pressen en egen losje. Gjennom årene har det utvilsomt vært gnisninger mellom politikere og journalister om tilgang og arbeidsforhold, også i det siste. Vårt forhold er likevel nært.

Det er et forhold som tilsynelatende også er preget av en nokså overraskende grad av tillit, ikke ulikt det man kan finne i dyreverdenen, for eksempel mellom den såkalte krokodillefuglen og nilkrokodillen. Den lille fuglen lever sitt liv ved å sitte i krokodillens åpne gap og renske radene av krokodilletenner. Det er et forhold basert på gjensidig nytte, men også et forhold som er preget av at den ene parten er fullstendig herre over den andres skjebne.

Spørsmålet er naturligvis hvem som har hvilken av disse rollene ved pressebordet her i restauranten.

Krokodillen nyter godt av fuglens tjenester. Det krever at den farer varsomt frem.

Samspillet og et minimum av felles interesser og gjensidig respekt er naturligvis stikkordet her.

Vi har både sammenfallende interesser, og interesse av å få så mye som mulig ut av hverandre.

Hvordan havner for eksempel de politiske sakene på trykk og på nett?

Hvem som egentlig setter dagsordenen, se det er vi uenige om.

I en undersøkelse kom det for noen år siden frem at et stort flertall av politikerne mente at det er media som setter den politiske dagsordenen. Så mange som ni av ti politikere mente at journalistenes innflytelse var for stor. Her er dere mediefolk uenige.

Ingen her ville finne på å betvile journalistkorpsets sterke og sunne selvtillit. Likevel viste faktisk undersøkelsen at så mange som 68 prosent av representantene fra media var helt uenig i påstanden om at mediene setter dagsorden.

Den samme undersøkelsen viser også at politikerne er mer skeptiske til journalister enn omvendt. Og at selv om vi har god kontakt, får vi ikke større tillit til dere av den grunn. Forskeren beskriver resultatene som et elsk–hat-forhold.

Slik sett er det kanskje ikke så rart at vårt forhold er preget av ambivalens. Men det er ambivalens, ikke fiendskap.

Slik er det ikke alle steder. Jeg var nylig i Ukraina. Etter valget strever parlamentet med landets demokratiske utvikling. Tidligere fantes det ingen pressefrihet her. Dagens nyvalgte parlamentarikere anerkjenner pressefrihet som en forutsetning for et velfungerende demokrati. Fortsatt gjenstår det å se om pressefriheten vil bli en varig realitet i Ukraina.

Dessverre er ikke utviklingen i verden særlig positiv. Bare 14 prosent av verdens befolkning har tilgang på en fri presse.

En del av dette bildet er at budbringeren mange steder er et angrepsmål for både myndigheter og private aktører.

Vi vet at det myrdes flere journalister i verden i dag enn tidligere. Å arbeide med informasjon og maktkritikk er farligere enn det har vært på lenge. For tyve år siden ble anslagsvis 10 til 20 journalister drept årlig på verdensbasis. I senere år har tallene eksplodert og vært over 100.

Vi har godt av å minne hverandre om at gode vilkår for åpen meningsutveksling mellom politikere og presse, mellom ulike interesser, er avgjørende for hele samfunnet.

Også her i Norge har vi opplevd at myndighetene brukte makt og tvang mot pressen. Som utstillingen bak oss her i eidsvollsgalleriet minner oss om, var andre verdenskrig en periode da demokratiet var fortrengt. Da ble også ytringsfriheten satt til side. Den gangen fikk også Norge merke de konsekvensene diktaturet har for ytringsfriheten.

Diktaturets makt i Norge varte heldigvis bare fem år. Deretter ble normaliteten gjenopprettet. Og den er som vi vet preget av både gode og onde dager. Noen ganger er vi perlevenner. Andre dager er vi mindre glade i hverandre.

Samtidig vil jeg holde fast ved at det som først og fremst preger forholdet mellom oss er åpenhet. Vi har tross alt gitt dere nøklene våre, og dere bruker dem stort sett med omhu.

Fra Stortingets side ønsker vi et utstrakt samarbeid med presselosjen, og ønsker å være imøtekommende overfor presselosjens praktiske behov.

Vi må innrømme at media er politikernes viktigste kanal for å nå befolkningen. Vårt demokrati har alt å vinne på at dere forvalter samfunnsoppdraget dere har på en klok og innsiktsfull måte.

Det er en glede å ønske der alle velkommen til mottakelse.