(Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.)

Kjære nye statsborgere,
Kjære fylkesmann og ordførere,
Ærede gjester, familier og venner,

Det er over tre hundre hovedpersoner til stede i Rådhussalen i dag. Sammen representerer dere et mangfold av kulturer. Historiene og erfaringene dere bærer med dere er vidt forskjellige. Noen ting har dere likevel til felles.

Dere har krysset en grense, og dermed beveget dere mellom to samfunn. I tillegg har dere nå også truffet et bevisst valg:

Dere representerer en rekke forskjellige nasjoner, men fra i dag kun ett statsborgerskap – det norske.

Slik har dere gjort et valg om å styrke deres bånd til Norge – et land som for mange av dere befinner seg fjernt både geografisk og kulturelt fra landet hvor dere er født.

Jeg vet at flere av dere har kjempet for å komme hit. Noen av dere har kjempet for å bli, og kanskje noen for å holde ut. At dere er her i dag vitner om vilje til å nå frem, og vilje til å tilpasse dere nye og krevende omgivelser.

Det krever sitt å omstille seg til et helt nytt land der folk tenker annerledes, går mil etter mil på ski selv etter at hestehoven titter frem, mener andre ting og spiser brunost. Et land hvor vinteren kan føles alt for lang og alt for kald.

I sum vitner det om stor omstillingsevne. En omstillingsevne som i seg selv er en viktig ressurs for landet vårt og for Oslo og Akershus.

Et nytt statsborgerskap betyr først og fremst en endret rettslig status. Det betyr ikke at man skal slutte å være den man er eller plutselig kappe båndene til sin identitet. Det er fullt mulig å føle seg hjemme i flere land på samme tid. Det er heller ingen her i Norge som forventer at dere må gå på ski eller spise nistepakke med grovbrød hver eneste dag.

Derimot har vi noen andre forventninger til dere. Det er i grunn svært enkelt. Samfunnet forventer akkurat det samme av dere som av alle andre norske borgere både hva gjelder rettigheter og plikter.

Vårt liberale demokrati bygger på en grunnlov som forsvarer menneskerettigheter og religions- og ytringsfrihet. Og som sier at det er folket, gjennom Stortingets representanter, som bestemmer.

Det betyr at den store majoriteten her i Norge er enige om at vi vil leve i et land der det er mulig å diskutere ideer åpent, der berørte parter kommer til orde før man treffer en beslutning, der det er frihet til å praktisere en religion eller tro, og der menneskerettighetene respekteres.

Dette er vår viktigste tradisjon. Dette er vårt samfunns fundament.

Som norske statsborgere er dere nå fullverdige deltakere i dette samfunnet. Dere kan kreve deres rett på lik linje med andre norske statsborgere.

Men like viktig, dere bærer også et ansvar for å bidra til Norges videre utvikling, i takt med de demokratiske idealer som vår grunnlov rommer.

Her i Norge er vi heldige som har en grunnlov som har gjort det mulig å utvikle et samfunn med stor variasjon i kulturer, nasjonaliteter og meninger.

Og som ønsker dere velkommen.

Kjære alle nye statsborgere,

Norge endres når dere blir norske.

Landet vårt skapes og gjenskapes gjennom impulser fra verden rundt oss. Mange av disse impulsene kommer fra dem som er nykommere. Slik har det vært i tidligere tider, og slik er det også i dag.

Vi vet at det norske verbet å vandre språkhistorisk er forbundet med å forandre. Å vandre er med andre ord å forandre.

Opp gjennom historien har da også mange kommet vandrende hit til Norge. Men aldri så mange som akkurat nå.

Historien har vist at nasjoner og kulturer som er åpne for verden rundt seg, og som evner å ta imot nye inntrykk, er de som vokser og lykkes. Fornyelse skjer i det fruktbare møtet med det som er ulikt. Motsatt har nasjoner og folk som stenger seg inne og forsøker å være nok i seg selv, stagnert og visnet.

Sagt på en annen måte: det Norge som dere nå er en del av, vil være bedre rustet for fremtiden enn et Norge uten dere. Kulturer skapes der kulturer møtes.

Forutsetningen er at vi – sammen – greier å forme vår egen samtid i fellesskap, og at alle bidrar med det beste av seg selv inn i de fellesskapene de deltar i.

Jeg ser at det er mange barn tilstede her i dag. Det får meg til å tenke på en annen norsk familie.

For ganske nøyaktig 110 år siden, den 25. november 1905, ankom en mann med båt like her borte, det som heter Vippetangen. Det var kommet snø i Oslo denne novemberdagen. Kanskje var det derfor han spaserte så forsiktig ned landgangen? Eller kanskje var det fordi han var usikker på hva som ventet ham? Eller at han hadde sin tre år gamle sønn på armen? Mannen var landets nye konge – og var en innvandrer til landet, sammen med familien sin.

Litt mer enn 50 år senere ble den lille gutten på armen selv Norges konge. Akkurat dét er det ikke så sikkert at noen her blir. Men noe har dere til felles med den lille prinsen: Fra nå av har dere valgt å være en del av svaret på hva det vil si å være norsk.

Kjære alle nye statsborgere,
Å velge å bli statsborger i Norge, er å velge å stille seg bak de grunnleggende verdiene som er felles for oss som bor her.

Til gjengjeld er det også et valg som sikrer hver og en de samme rettighetene. Ikke minst retten til å utfolde seg, og gi sitt unike bidrag til å skape dagens og morgendagens Norge.

Sammen skal vi bevare det norske samfunnet som et deltakersamfunn basert på tillit. Et samfunn hvor alle borgere har en viktig plass – hvor alle teller.

Som den norske dikteren Halldis Moren Vesaas sa en gang tidligere, da det også handlet om å samle seg og gå videre sammen:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

På vegne av Stortinget vil jeg få gratulere hver og en av dere med dagen!