Stortingspresidentens fremførelse baserte seg blant annet på følgende talemomenter.

Kjære publikum, musikere, kjære musikkvenner,

«Uten musikk ville livet vært en misforståelse», er et berømt sitat av Friedrich Nietzsche. Når jeg ser ut over denne salen, kjenner på forventningene hos dere publikummere og opplever atmosfæren her, så slår det meg at Trondheim og kammermusikk hører sammen. Noe annet ville vært en misforståelse.

Takk for invitasjonen. Det er en stor ære å få åpne Trondheim Kammermusikkfestival, og en ekstra glede å få denne oppgaven i et jubileumsår. 20 år med Kammermusikkfestival her i Trondheim. Gratulerer!

Men tilbake til fenomenet misforståelser: kammermusikken er utvilsomt en musikkform som tradisjonelt har vært omgitt nettopp av misforståelser:

Altfor lenge ble den behandlet som noe opphøyd for de få. En utilgjengelig og sær musikkform hvis publikum utelukkende bestod av dem med grånende permanentkrøller og lute rygger.

Her i Trondheim har de få blitt mange. Og de har så desidert også blitt yngre.

En kammermusikkfestival som kan skilte med en publikumsandel av ungdom på rundt 45 prosent er helt unikt i dagens klassiske musikkverden.

Jeg vet at dette er blitt lagt merke til. Man undres både her og der. Spørsmålet er blitt stilt av alt fra kinesiske musikkjournalister til den toneangivende, britiske avisen The Independent: Hva er det trønderne har skjønt?

Dette kan jeg selvsagt ikke gi det fulle og hele svaret på. Men det er opplagt at mye handler om publikumsinvolvering, og om å plassere kammermusikken inn i andre og nye rom. Gjennom en årrekke har denne festivalen vist oss hva som kan skje når scenekanten gjøres tilstrekkelig lav samtidig som kvaliteten høynes tilsvarende.

Det krever stort engasjement å få en festival opp og stå år etter år. For 20. gang har Sigmund Tvete Vik og Vegar Snøfugl lagt sjel og kraft i et nyskapende og dristig program. Det fortjener de en varm takk for. Her finnes uendelig mye mer enn musikk utelukkende skrevet av komponister med etternavn på B.

I de kommende dagene vil musikken skape liv i Trondheim by. Den vil flyte ut av museer, kafeer, konsertsaler og kirker. Til og med private hjem og en studenthytte blir tatt i bruk som konsertsteder. Slikt er morsomt og sprenger grenser.

Sett med musikkhistoriske briller er det dessuten også helt riktig. Vi har dessverre en lei tendens til å behandle den klassiske musikken med mye mer gravalvor i dag enn man gjorde da den ble skrevet.

Jeg vil derfor berømme Trondheim Kammermusikkfestival for å plassere mange av konsertene innenfor lekne og uforutsigbare rammer. På denne måten viser man at kammermusikken ikke er moden for museum på lenge enda, forhåpentligvis aldri.

Kjære publikum,

Duke Ellington sa om jazzmusikk at den alltid har vært som den mannen du aller minst ønsker å se datteren din sammen med. Hvis det er tilfellet tror jeg trygt vi kan si at kammermusikk alltid har vært som den kvinnen du aller mest ønsker å se sønnen din sammen med!

Som en sann venn av kammermusikken synes jeg det er uendelig gledelig, men også veldig interessant hvordan kammermusikkens popularitet og utbredelse er stadig økende.

Jeg tror dette handler om kammermusikkens intimitet. Verden vi lever i har høyt tempo og høyt opplevelsestrykk. Musikken er overalt hvor enn vi beveger oss. Og mye av det vi hører er ren og skjær støy.

Da blir kammermusikken viktig fordi den fremføres i en atmosfære som er tettere, nærere og mer spontan enn det de fleste andre musikkarenaer kan tilby. Ofte hører man utøvere fortelle at det er lettere å relatere til publikum i kammermusikk. Man skaper noe sammen, ansikt til ansikt, der og da, i øyeblikket.

Kjære alle festivaldeltakere,
«Listen with care» kan man lese på logoen til Trondheim Kammermusikkfestival. En litt slitt og lurvete bagasjetagg går igjen i ulike motiver. Vi fanger opp et budskap:

Kofferten er pakket. Innsjekkingen unnagjort. Reisen starter nå. Og med oss på turen har vi denne tydelige oppfordringen om å lytte med omsorg. Den tar vi med oss.

Konserten vi snart skal få høre relaterer seg i aller høyeste grad også til reisetemaet. For ikke alle reiser er lystige. Dessverre.

Fargespill er en forestilling vi aldri ville fått oppleve om ikke alle disse barna og ungdommene hadde kommet til oss. Mange av dem har reist langt. Og flere har ikke vært her særlig lenge.

Alle tok de med seg noe fra der de kom fra. Alle har de sin egen stemme. Og alle kan de en sang eller en melodi.

Kulturer skapes dere kulturer møtes. Forestillingen Fargespill er en fargesprakende og kraftfull bekreftelse på akkurat dette. La gjerne forestillingen få stå som et slags mikrouttrykk for det store kulturmøtet som pågår hele tiden.

Dessverre har de siste måneders akselererende flyktningkrise gjort Fargespill til en brennaktuell forestilling. I sterk og håpefull kontrast til de mange hjerteskjærende historiene fra Middelhavet, viser Fargespill frem noe av det unge flyktninger og innvandrere kan bidra med. Og den viser musikkens enestående kraft til å forandre og til å samle. Her ligger det både oppmuntring, motivasjon og håp.

For, heldigvis, også reiser som starter i nød kan ende i glede.

Kjære publikum,

Riktig god fornøyelse! Det er en stor glede for meg å erklære Trondheim Kammermusikkfestival 2015 for åpnet.