Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Kjære alle sammen,

På presidentplassen i Stortinget sitter jeg under maleriet av eidsvollsforsamlingen i 1814. Over det maleriet igjen henger Norges riksvåpen – løven med øksen.

Øksen er Olav den helliges øks, og den har vært i det norske riksvåpenet i 800 år. På de gamle primstavene markerte den samme øksen Olsok.

Fra øksen går det en linje gjennom 1000 års norsk historie helt frem til i dag.

Olav Haraldsson levde i en omveltningstid, der kulturer ble brutt mot hverandre, maktkamper raste og institusjoner ble bygget. Og han spilte en avgjørende rolle i alt dette.

Kong Olavs liv og ettermæle plasserer Norge på den europeiske scenen for 1000 år siden. Olav kom til Norge med en religion og en kirke i bagasjen, men også med nye ideer om hvordan riker og land skulle styres, og hvordan forholdet mellom staten og Gud, mellom konge og kirke, skulle være.

Det gjorde kampen om Norge til en del av den kampen om makt og sjeler, om tro og politikk, som raste over det meste av Europa på den tiden.

Historien om Olav den hellige handler om kirkebygging, men det handler minst like mye om nasjonsbygging. Allerede i middelalderen var Olavs helgenstatus viktig for etableringen av kirken. Men også kongeslektene som fulgte bygget sin makt på arven etter ham.

Senere har han vært oppfattet som både fredsbygger, demokrat og norsk frihetskjemper. Fordi den historien vi knytter an til rommer så mye forskjellig, er det rom for å tolke og for å legge vekt på det som passer oss best i vår situasjon.

Jubileer er en gyllen anledning for slike refleksjoner. I år er det nøyaktig 1000 år siden Olav Haraldsson kom tilbake til Norge og ble Norges konge.

Om 15 år er det 1000 år siden han døde, akkurat her hvor vi er nå. Det blir et jubileum av stor nasjonal betydning. Hvis vi vil benytte anledningen som bys oss, kan jubileet i 2030 åpne dører til ny forståelse av oss selv.

Årets olsokdager er et fint steg i riktig retning, tror jeg. Med stikkordet «møter» trekkes linjen fra den historien som har sine røtter her og frem til de mest avgjørende spørsmålene for vår egen samtid og for vår fremtid.

Olav levde i en folkevandringstid. En tid da folkevandringer endret verdensbilder og menneskenes måter å organisere samfunnene og livene sine på. Det var en tid der ulik tro og ulike kulturer ikke bare møttes, men braket sammen. Olav selv løste slike konflikter med øksen og sverdet, og han falt selv ved vold.

Vi lever selv i en tid der mennesker og kulturer møter i et omfang vi aldri har sett. Også i våre dager står religion og politikk sentralt i møtene mellom ulike erfaringer og ulike verdensbilder. Det er avgjørende for vårt samfunns fortsatte velstand og fremgang at vi klarer å se på ulikhet som en ressurs, og som en spore til forbedring og videreutvikling. Olav Haraldsson levde ved sverdet og han døde ved sverdet. Vi må bruke de 1000 års modning som ligger mellom Olavs tid og vår egen til å se annerledes på de spørsmålene kulturmøter reiser.

Ikke noe samfunn har beskyttet seg til fremgang. Jeg håper vi alle kan gå løs på de oppgavene som følger av en verden i endring med bevissthet om at kulturer skapes der kulturer møtes, og at det er gjennom utvekslingen av ulike kulturer en ny fremgang og en ny fremtid skapes.

Nå gleder jeg meg til å få oppleve en ekte del av olavsarven, når Scholae St. Sunnivae fremfører Rex Olavus. Jeg ønsker alle gode og interessante opplevelser under årets Olsokdager, som med dette åpnet.