Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Datoen er 28. januar i året 1915. Komiteleder og tidligere statsråd Johan Castberg står på talerstolen her i dette hus. Debatten handler om familierett, om ekteskapets stilling i samfunnet og om likestilling mellom menn og kvinner. Avslutningsvis i sitt hovedinnlegg legger Castberg til følgende setning:

«Jeg tror at hvis Odelstinget følger med her, saa vil det ha gjort en god gjerning, og den dag, da beslutning herom fattes, vil blive en hædersfuld dag i denne forsamlings historie.»

Castberg fikk rett. Den 10. april samme år sanksjonerte Stortinget lovene, som ganske raskt skulle bli kjent som de Castbergske barnelover. Vedtaket skulle bli historisk.

Når jeg i dag, 100 år senere, har gleden av å ønske velkommen til seminar i Stortinget, er det for å markere en sosialpolitisk reform av stor betydning for fremveksten av den norske velferdsstaten. 

De nye barnelovene skulle gjøre Norge til et foregangsland på det barnerettslige området.  Lovene åpnet for at barn som var født utenfor ekteskap hadde arverett og rett til å bære sin fars etternavn. Videre sikret lovene økonomisk støtte for ugifte mødre gjennom å styrke bidragsplikten. Barnets rettsvern ble betydelig styrket.

Vi har mye å takke Johan Castberg for. Han var en sann pådriver i norsk sosialpolitikk. I perioden 1901 – 1914 fremmet han gjentatte ganger saken om barnelovene for Stortinget. Således er det med rette at Castberg ofte har blitt titulert som «barnelovenes far».

Mindre kjent har det vært at lovene også hadde et moderlig opphav, nemlig kvinnesaksforkjemperen og Castbergs svigerinne, Katti Anker Møller. Hun var Castbergs uvurderlige kampfelle i reformarbeidet og rollen hun spilte, blant annet som foredragsholder, skulle bli svært viktig.

Motstanden mot lovene var stor. Særlig i konservative kretser hvor man var bekymret for hvilken innvirkning lovene ville ha på familie, ekteskap og hjem. Her Stortinget var temperaturen høy, og gjenspeilte langt på vei splittelsen og de steile holdningene i samfunnet for øvrig.

Mye har skjedd siden den gang. Barnets rettsstilling i samfunnet er gradvis styrket. I fjor feiret vi 25 år med FNs barnekonvensjon. 2014 ble også året da Stortinget endret Grunnloven med en egen bestemmelse om barns rettigheter, den nye § 104.

Betyr alt dette at vi nå kan lene oss tilbake i forvissning om at jobben er gjort en gang for alle? Svaret er selvsagt et uttrykkelig nei.

Den siste tiden har vi fått kraftige påminnelser om barns sårbarhet i samfunnet vårt. Det er slått alarm om forholdene til enslige, mindreårige asylsøkere. Mediene rapporterer dessuten jevnlig om store samfunnsutfordringer knyttet til vold, overgrep og mobbing mot barn, og om omsorgssvikt og barnefattigdom.

Presidentskapets intensjon med seminaret i dag har delvis vært å markere et historisk vedtak i Stortinget, men også å belyse denne typen temaer i lys av nettopp arven etter Castberg.

Dette har vært den opprinnelige tanken helt siden Stortinget ble kontaktet av Norsk Kvinnesaksforening med forespørsel om å få i stand et seminar som dette. Jeg vil rette en takk til Norsk Kvinnesaksforening og tidligere høyesterettsdommer Karin M. Bruzelius for initiativet.

Avslutningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på dokumentene som ligger på bordet her foran meg. Her vil dere finne en del av de historiske dokumentene som knytter seg til lovarbeidet forut for de Castbergske barnelover, blant annet flere av Castbergs private forslag og en hel del underskriftslister og resolusjoner som ble sendt til Stortinget. Til daglig ligger disse dokumentene i Stortingets arkiv. I dag har dere med andre ord en unik anledning til å ta disse historiske dokumentene i øyesyn.

I Stortinget synes vi dette materialet forteller en så viktig historie at vi har nominert arkivet etter barnelovene til UNESCOs register over dokumentarven.

Da gjenstår det bare å ønske alle et godt seminar, og jeg vil straks overlate ordet til seminarets ordstyrer, som er barneombud Anne Lindboe.

Men la meg helt til slutt igjen få sitere hovedpersonen selv, Johan Castberg, i en tale fra 1912. Enten vi jobber på den partipolitiske arenaen eller andre steder, kan vi alle sammen ha godt av å minne hverandre om Castbergs ånd og uslitelige engasjement:

 «Politikken må ikke gaa op i smaalig kjævl. Politikken er, som det er sagt, den høieste form for næstekjærlighed. Politiken er den kilde, som kan samle alle kræfter om det maal, at gjøre livskaarene bedre og lysere for folket i vort land.» 

Takk for oppmerksomheten.