Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Tale ved seminar i lagtingssalen under åpningen av jubileumsutstillingen 7. januar 2014

Stortingspresident Olemic Thommessens tale ved åpningen av utstillingen «Skjebneåret 1814. Fire dokumenter som formet Norge».

Kjære alle!

Velkommen til dette seminaret om Kieltraktaten av 14. januar her i lagtingssalen.

2014 er her, og grunnlovsjubileet er endelig i gang. Alle planene vi har lagt, skal nå settes ut i livet. For Stortingets del er dette seminaret det første arrangementet i jubileumsåret. Om nøyaktig en uke, den 14. januar, reiser jeg til Kiel. Der skal jeg, sammen med tyske og nordiske kollegaer, markere den traktaten som står i fokus her i dag.

Kieltraktaten av 14. januar bestemte Norges skjebne året 1814. Norge ble et krigsbytte i oppgjøret etter Napoleonskrigene. Den svenske kronprinsen Carl Johan tvang den dansk-norske kongen Frederik 6. til å gi Norge til den svenske kongen. Det var dette som var den såkalte freden i Kiel. Etter århundrer med krig mellom de nordiske landene, kom freden til Norden.

Det er Frederik 6.s eksemplar av Kieltraktaten som Stortinget nå har anskaffet en kopi av. Et spennende samarbeid mellom stortingsarkivet, riksarkivet i København og det kongelige danske bibliotek ved konservator Marianne Lund Petersen. Vi får gleden av å høre Marianne snakke mer om dette omfattende prosjektet om litt.

Fire dokumenter

Kieltraktaten er ett av de fire dokumentene som Stortingets jubileumsutstilling tar utgangspunkt i. Det andre dokumentet er selve jubilanten i år: Grunnloven av 17. mai. Mossekonvensjonen, fredsavtalen mellom Norge og Sverige, er det tredje. Og til sist har vi Grunnloven av 4. november. Ikke alle kjenner til denne, vår andre grunnlov på under et halvt år.


Disse fire helt sentrale dokumentene formet Norge og la grunnlaget for folkestyrets og demokratiets utvikling. Aldri før har de vært vist samlet i en utstilling.

Da freden i Kiel ble kjent i Norge i februar 1814, stilte den norske stattholderen Christian Frederik seg i spissen for et norsk opprør. På et stormannsmøte på Eidsvoll ville han utrope seg til norsk konge, men han ble rådet fra det. Det var på dette møtet på Eidsvoll den 16. februar 1814 at professor Georg Sverdrup skal ha sagt til Christian Frederik:

«De rettigheter som Frederik 6. har gitt fra seg, tilfaller igjen nasjonen, og det er av dens hånd De skal motta en krone, som blir så meget vakrere når den er skjenket av folkets kjærlighet.»

Riksforsamlingen

Dette er bakgrunnen for at det ble innkalt til riksforsamling på Eidsvoll snaue to måneder senere. Riksforsamlingen fikk i oppdrag å lage en grunnlov som den norske selvstendigheten skulle bygge på. Da Grunnloven var ferdig den 17. mai 1814, gikk de til valg på konge.

Selvstendigheten ble kort. Carl Johan gikk til krig og tvang Christian Frederik til forhandlinger. Stormaktene støttet Carl Johan og Christian Frederik sto alene. Carl Johan krevde først at Kieltraktaten skulle godkjennes øyeblikkelig og at Christian Frederik skulle forlate landet umiddelbart.

I løpet av sommeren endret den svenske kronprinsen tilnærming. Han anerkjente den norske grunnloven. Og han gikk med på at Stortinget – de folkevalgte – skulle forhandle med Sverige om vilkårene for en union.

Mossekonvensjonen

Med fredsavtalen i Moss (Mossekonvensjonen) var Norge ikke lenger et bytte i et krigsoppgjør, men Norge – gjennom Stortinget – var blitt en forhandlingspart.

Høsten 1814 forhandlet vår andre grunnlovgivende forsamling – det første overordentlige storting – om å bevare mest mulig at selvstendigheten fra Eidsvoll i mai.

Stortinget lykkes i stor grad med dette. Den 4. november 1814 ble det vedtatt en ny norsk grunnlov som trygget, og styrket, Stortingets og det norske statsrådets makt i forholdet til kongen.

Uungåelig union

Unionen med Sverige var uunngåelig i 1814. Og for mange var den ønskelig. Norge var et fattig land, uten pengevesen eller sentralforvaltning. Mange mente en union med Sverige ville være til fordel for Norge. At man i en løs union med Sverige ville få den trygghet og stabilitet man trengte for å videreutvikle nasjonen og staten.

Når vi ser tilbake, 200 år senere, er det lett å gi dem rett i det.

I løpet av året 1814 gikk Norge fra å være et land med liten grad av selvstyre i en tett union med Danmark, til å bli et land med stor grad av selvstendighet i en løs union med Sverige.

Og det startet med dokumentet vi har foran oss: Kieltraktaten av 14. januar 1814.

Sist oppdatert: 07.01.2014 13:31
: