Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, medrepresentanter, 

Når vi i dag trer sammen til høytidelig åpning av det 159. storting, skjer det mot en rik klangbunn i vårt parlaments historie. 

For nokså nøyaktig 200 år siden, den 7. oktober 1814, ankom Norges første stortingsrepresentanter – 79 menn i tallet – Katedralskolens store auditorium i Christiania. Dagen etter, den 8. oktober, foregikk den høytidelige åpningen av det første overordentlige Stortinget. 

Det var krevende oppgaver som ventet. Situasjonen var tilspisset og spent. Landet hadde nylig vært i krig. Kongen var ventet å abdisere innen få dager. Det som stod på spill, var Europas frieste grunnlov. 

I løpet av oktober og november 1814 falt viktige brikker på plass. Grunnloven ble loset igjennom uten andre endringer enn de som en union med Sverige gjorde nødvendig. Prinsippene fra Eidsvoll fikk stå uberørte. Folkets institusjon – Stortinget – steg frem som en varig maktfaktor. Det unge Norge begynte å finne sin form.

Gjennom 200 år har Stortinget vist seg som en forløser av frihet og demokrati. Årstallene 1837, 1884, 1905 og 1913 er ikke bare store årstall i vårt lands historie, men også årstall som er uløselig forbundet med nasjonalforsamlingens virke og posisjon. Vi har gjennom en 200-årig historie bygget erfaringer som har gitt oss et demokrati de aller fleste i vårt land kjenner som sitt, et samfunn der deltagelse og tillit er sentrale verdier. Det er vårt ansvar som folkets representanter å forvalte denne arven inn i fremtiden.

Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet,

I år markerer vi også at det er hundre år siden Europa snublet inn i det som skulle bli en av kontinentets grusomste kriger, 1. verdenskrig. Selv om Norge ikke deltok direkte i krigen, var vårt land på ingen måte uberørt. Halvparten av den norske handelsflåten ble senket, og nærmere to tusen norske sjøfolk omkom. Første verdenskrig skulle bli krigen som endret alt. En hel generasjon unge europeere ble sendt i døden og verdenskartet måtte tegnes på nytt.

Norge tilhører et kontinent hvis historie har arr etter kanoner, skyttergraver, stridsvogner og bomber. Også i dag er Europas skjebne vår skjebne. 

Trontalen legges frem i en tid da Europa og verden preges av tiltagende usikkerhet. Den fredelige sameksistensen innbyggerne i Europa var i ferd med å ta for gitt, er igjen utfordret. I flere land øst i Europa opplever innbyggerne at demokratiske goder går tapt. Folk føler seg marginalisert og ekskludert. 

Det spørsmålet vi som folkevalgte må stille oss er hva vi som nasjonalforsamling kan bidra med i dette bildet? 

Jeg mener det er på sin plass å styrke det interparlamentariske samarbeidet der Stortinget allerede er en vital deltaker. I et langsiktig perspektiv er den demokratiske utviklingen i Europa av største betydning også for oss, og i tiden som kommer bør Stortinget se det som en viktig oppgave å bygge opp under Europarådets arbeid for å sikre menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati i vår egen verdensdel.  

Mange av de ordninger som Stortinget har utviklet gjennom 200 år gir garantier som vi tar som en selvfølge, men som i enkelte europeiske land ikke er ivaretatt. Det kan dreie seg om hvordan opposisjonens mulighet til å skape og utvikle ny politikk ivaretas, eller om hvordan nasjonalforsamlingens kontrollfunksjoner utføres. Stortinget har eksempelvis sitt eget utvalg for kontroll av de hemmelige tjenestene, og vi har klart definerte mindretallsrettigheter i enkelte kontrollsammenhenger. Noe av den tilliten vårt samfunn er bygget på, skriver seg fra nettopp slike forhold.

Likevel skal vi ikke langt tilbake i vår egen historie før vi konfronteres med alvorlige brudd på menneskerettigheter, eller tilfeller av statlige overgrep mot enkeltpersoner. 

Som folkets valgte representanter bærer ingen et større ansvar enn oss til å påse at menneskerettighetene respekteres som en grunnleggende del av vårt folkestyre. Stortinget vedtok tidligere i år etableringen av en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Dette skal være en fri og selvstendig institusjon, oppnevnt av Stortinget. Institusjonen skal årlig avgi sin rapport om menneskerettighetssituasjonen i vårt land, og det er vår intensjon at rapporten skal danne grunnlag for en årlig debatt i Stortinget. 

Menneskerettighetsperspektivet lå også til grunn for de omfattende grunnlovsendringene som Stortinget vedtok i jubileumsåret. Dette har vært en av de største revisjonsarbeidene i Grunnlovens historie. Hovedgrepet ligger i at Grunnloven har fått et eget kapittel for menneskerettigheter, og at omtalen av disse er betydelig utvidet. Endringene styrker Grunnloven både som symbol, lovtekst og som politisk dokument. 

Oppslutningen om grunnlovsjubileet har vist at Grunnloven fortsatt er viktig for oss. Feiringen har gitt konstitusjonen en tydeligere plass i nasjonens liv. Utgangspunktet for det 159. storting er på mange måter det samme som for de første stortingsmennene i 1814: Det handler dypest sett om våre ønsker og forventninger til morgendagens samfunn, og vår evne til å sette politikk ut i livet, selv med de dilemmaer dette ofte innebærer. 

Med disse ord, og i forvissning om at alle folkevalgte i denne sal vil gjøre sitt ytterste for å løse de mange store oppgavene som ligger foran oss, samler vi oss i det gamle ønsket:

Gud bevare Kongen og fedrelandet!