(Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.)

Mine damer og herrer

Det er en stor glede for meg å ønske velkommen hit til Forsvarsmuseet og åpningen av utstillingen «Den lengste reisen». Vandreutstillingen om kongefamiliens flukt og eksilopphold under andre verdenskrig er et flott og viktig bidrag til grunnlovsjubileet.

Først og fremst handler denne utstillingen om kampen for verdier som frihet og selvstendighet. Verdier som har stått sentralt gjennom Grunnlovens 200-årige historie, og som med kong Haakon VII fasthet under annen verdenskrig ble løftet frem og understreket i vår bevissthet.

Da Blücher ble senket i Drøbaksundet 9. april 1940, og det tyske angrepet på vårt land ble forsinket, la kong Haakon ut på en strabasiøs reise ut i uvissheten. En reise som etter hvert skulle føre kongen og resten av kongefamilien ut av landet. En reise ingen visste hvor ville ende, men som skulle vise seg så vesentlig for Norges frihet og selvstendighet.

I løpet av den lange ferden frem mot freden i 1945, ble kong Haakon og kronprins Olav levende nasjonalsymboler for en nasjon som en fremmed makt forgjeves forsøkte å rive i filler.

Sentral i begivenhetene våren 1940 var også stortingspresident Carl Joachim Hambro. Han var klar i sin holdning, nemlig at de som bryter Grunnlovens paragraf 85, og medvirker til at Stortinget blir holdt under fremmed innflytelse, gjør seg skyldige i forræderi mot fedrelandet. Hambro organiserte evakueringen av kongefamilien, regjeringen og stortingsrepresentantene fra Oslo 9. april. Reisen gikk via Hamar til Elverum hvor Stortinget hadde sitt siste møte som fri forsamling. I Elverum ledet Hambro arbeidet med Elverumsfullmakten, som ga regjeringen generell bemyndigelse til å treffe avgjørelser og ivareta Norges interesser under krigen. Elverumsfullmakten ble avgjørende for den frie norske London-regjeringens arbeid.
 
Med tyskernes invasjon 9. april ble Grunnloven satt til side og det demokratiske Norge krenket. Dette som den eneste gangen siden 1814. I løpet av 1940 sluttet alle Norges grunnlovshjemlede statsmakter å fungere. De ble erstattet av et totalitært okkupasjonsregime. Livet endret seg for alle i Norge.

I riksrådsforhandlingene sommeren og høsten 1940, forhandlet deler av Stortingets presidentskap med den tyske okkupasjonsmakten. Presidentskapet gikk med på å trekke tilbake Elverumsfullmakten og be kongen abdisere.  Men kong Haakon avviste kravet. Han hevdet sin plikt til å fortsette som Norges statsoverhode i henhold til Grunnloven.

«Det norske folks frihet og selvstendighet er for meg Grunnlovens første bud, og jeg mener å følge dette bud og å vareta det norske folks interesser best ved å holde fast ved den stilling og den oppgave som et fritt folk ga meg i 1905», sa kong Haakon 8. juli 1940.

Kong Haakon gikk i spissen for sitt folk. Han representerte rettsstaten og var lojal overfor Grunnloven. Han var det norske folks konge.

Kongefamiliens eksilopphold i England og USA var svært ufrivillig. Det er hevet over tvil at kong Haakon heller ville ha stått sammen med sitt hardt prøvede folk. Ikke minst kom dette eksplisitt frem i kongens sterke taler, kringkastet for norske ører. Blant annet i talen fra London i juni 1940: «Nettopp nu, når det norske folk har det ondt og det krymper sig under undertrykkerens hæl, hadde jeg helst villet bli i landet og delt også disse jerntunge tider med mitt folk.»

Gjennom sine taler under krigen bygde kong Haakons mot og styrke til den norske motstandskampen.

***

Mens mange både i statsmaktene og ellers vaklet i de dramatiske månedene i 1940, stod kong Haakon hele tiden rank og besluttsom.  Hans ubøyelighet hadde en uvurderlig symbolsk betydning og ble den sentrale bærebjelke i den norske motstandskampen.

Som nasjonens motstandssymbol fikk kong Haakon og kongefamilien en enestående posisjon i folket, en posisjon som gjennom kong Haakons etterkommere også gjelder i dag, om enn også med fornyet innhold.

Ved hjemkomsten 7. juni 1945 var dette iøyenfallende. På dagen fem år etter at kongefamilien måtte flykte fra landet, vinket kongen, kronprinsessen, de to prinsessene og arveprinsen til det norske folk fra dekk på skipet Norfolk. Hovedstaden var nyskurt og renvasket, gatene smykket med flagg. Folkets jubel brøt løs da folkekongen steg i land på Honnørbryggen i Oslo. Til et fritt Norge.

Begeistringen ser vi fortsatt gjenspeile seg i kongehusets popularitet. Vi ser den hver 17. mai med vinkende barnehender og forventningsfulle smil der toget passerer slottsbalkongen – entusiastisk vinkende til de der oppe.

Mine damer og herrer!

Det var på en dyster bakgrunn av frykt, savn og lidelse frigjøringen og kongefamiliens hjemkomst ble feiret. Andre verdenskrig var ikke bare en svært krevende tid for kongefamilien, stortingspresidenten og Stortinget. Først og fremst var krigsårene et varig traume for det norske folk. Enkeltpersoner, familier og grupper av mennesker opplevde forfølgelse, tap av hjem og mange måtte flykte. Kvinner og menn kjempet med mot og besluttsomhet mot krigsmakten for Norges frihet.

Det er sagt at et folk som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta sine feilgrep.  Spådommen i disse ordene blir skremmende tydelig med en gang vi løfter blikket ut mot verden rundt oss også i dag.  Det er viktig ikke å glemme – det er viktig at vi kjenner vår historie. 

Denne utstillingen er et tydelig vitnesbyrd på dette. Kongefamilien ble vårt fellesskap.  Et fellesskap for vår rett til frihet. Kongefamiliens handlinger la grunnlaget for fremtiden.  I dag står vårt liberale demokrati på grunnfjell.

Men vi må aldri glemme kampen for frihet. Kong Harald fortalte i sin nyttårstale hvordan hans farfar, kong Haakon bar Grunnloven i lommeformat på sitt bryst gjennom fem lange krigsår, som en stadig påminnelse om eden han en gang avla for Stortinget.

I kampen for frihet smeltet konge og grunnlov sammen. Det er det som bærer oss videre. Som kong Harald sa i sin tale, det er en ed som varer livet ut. Den forplikter eneste dag til innsats for Norge og folket.

Kanskje er det nettopp det denne utstillingen handler om. Reisen som aldri tar slutt.

Takk for oppmerksomheten.