Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Kjære alle sammen,

I snart 150 år har Stortinget, kanskje ved siden av Slottet, vært vårt viktigste nasjonale symbolbygg. Stortingsbygningen forteller en spesiell historie. Den er blant Norges mest karakteristiske bygninger og en viktig del av Oslos bybilde. I tillegg til å fungere som et iøynefallende symbol på det norske demokratiet, er stortingsbygningen også arbeidsrom for norsk politikk. Ingen andre bygninger i Norge rommer like mye samfunnshistorie som Stortinget.

Alt dette tatt i betraktning, er jeg svært glad for at Arkitekt- og designhøgskolen har tatt initiativ til en utstilling som gir verdifulle perspektiver til et bygg som mange av oss i hverdagen har lett for å ta for gitt.

Det denne utstillingen viser, er at det ikke var selvsagt at stortingsbygningen skulle få den utformingen og den plasseringen den endte med å få. Sånn sett gir utstillingen ansats til mange interessante tankeeksperimenter. Hvordan hadde det vært å gå nedover Karl Johansgate og se mot en stortingsbygning med tårn og spir utført i gotisk stil? Eller en bygning i florentisk palasstil?

Og enda mer radikalt, hva om Stortinget ikke lå plassert midt på Karl Johansgate som i dag, men hadde sin lokalitet på Tullinløkka eller bak Slottsparken? Hva hadde det gjort med opplevelsen av byrommet i vår hovedstad? Hadde Stortinget i samme grad som i dag vært blant landets viktigste symbolbygg? Det vet vi ikke, men det er nyttig å gjøre seg slike tanker.

Når man ser på modellene her på utstillingen og samtidig kjenner litt til historien bak den bygningen som til slutt ble Norges parlament, er det nærliggende å gjøre seg noen refleksjoner rundt hvordan utforming av byrom og større bygg tilsynelatende nesten alltid, eller i hvert fall veldig ofte, skaper debatt. Enten det gjelder tomtevalg og plassering eller arkitektoniske løsninger og estetikk, er det få andre temaer som på liknende måte setter sinnene i kok. Slik var det for 150 år siden og slik er det i dag.

Det er slående hvordan mange av de opphetede arkitekturdebattene vi har vært vitne til i Norge de seneste årene speiler historien om stortingsbygningen. Enten stridens kjerne har vært Munch-museet, Nasjonalmuseet, Barcode eller altså stortingsbygningen, så er ingrediensene de samme: diskusjoner, kontroverser, tautrekking og snuoperasjoner. Også den gangen, på midten av 1800-tallet, ble det avholdt arkitektkonkurranse, og også den gangen var det ikke nødvendigvis vinneren av konkurransen som til slutt endte med å få realisere sitt prosjekt. Og sist, men ikke minst, da som nå var det heftig diskusjon om pengebruk.

En som var sterkt engasjert, her som på så mange andre områder, var Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg vil kanskje tro at dere studenter har lest artikkelen hans fra 1857, i hvert fall har læreren deres det. Bjørnson argumenterer her ivrig for Langlets tegning, og mot Schirmer og von Hannos forslag, og var ikke nådig overfor beslutningsvegrende stortingspolitikere som ikke evnet å skjære inn til sakens kjerne.

«Storthingsmænderne klager gudsjammerlig over hvor indviklet den [saken] er; Nogle vil have Taarn på Hr Schirmers Tegning, Andre ikke, Nogle bøie den lange hale ind, Andre ikke, og for enhver Forandring maa man kjøbe mere Tomt (…). – hvad skal man dog gøre? Naturligvis kaste den hele Tegning over bord!»

Selv er jeg blant dem som setter veldig stor pris på den stortingsbygningen vi endte med å få, ikke minst på grunn av bygningens unike plassering midt i Oslos paradegate. Sånn sett er glad for at det hele endte slik Bjørnson foreslo i sitatet over: andre tegninger ble kastet over bord.

Personlig synes jeg det flotteste med Stortinget er hvordan arkitekten har plassert selve stortingssalen ut mot verden utenfor. Mens de fleste parlamentsbygningene fra den tiden Stortinget ble tegnet hadde salene liggende «beskyttet» inne i sentrum av bygningen, plasserte Langlet stortingssalen slik at den er godt synlig på gateplan. Den runde stortingssalen vakte både begeistring og kritikk, men for Langlet var det viktig at formgivningen skulle rette seg etter innholdet. Da måtte den demokratiske debatten være synlig.

Alle som passerer stortingsbygningen kan - hvis de ønsker – se opp mot stortingssalen, et rom som har vært arena for noen av landets viktigste øyeblikk, og som også er det mest konkrete fysiske uttrykket vi har for demokratiet i Norge.

Denne symbolikken kan, om man vil, gjerne trekkes enda lenger. Stortingets front er et bilde på hvordan et moderne parlament bør være og fremstå: åpent og tilgjengelig, med vinduer ut mot velgerne og ni likeverdige inngangsdører rett under stortingssalen som inviterer folket inn. Foran bygningen finner vi Eidsvolls plass som er det stedet utendørs i Oslo sentrum hvor demokratiet utøves i praksis. Ukentlig møtes demonstranter og aktivister her for å bli hørt. Det er ikke tilfeldig at det skjer foran fronten av stortingsbygningen.

Før jeg runder av vil jeg nok en gang berømme utstillingen. Jeg setter stor pris på professor Mari Hvattums initiativ, og vil rose de to studentene Ole Knagenhjelm Lysne og Iselin Bogen for imponerende arbeid. Jeg er kjent med at det ligger nitid arkivarbeid bak modellene, og at dere blant annet har lykkes med å spore opp flere hittil ukjente tegninger samt finne navn på alle konkurransedeltakerne.

Dette er viktige funn, ikke minst med tanke på at stortingsbygningen feirer 150-årsjubileum om bare ett år, i 2016. Jeg kan allerede nå si at Stortinget kommer til å bruke dette jubileet for alt det er verdt. I det vi er i ferd med å legge bak oss et strålende grunnlovsjubileum, ser vi frem mot den neste store anledningen vi har til å formidle kunnskap om Stortinget. I 2016 vil vi først og fremst fokusere på bygningen, men også rette søkelyset mot sammenhengen mellom Stortinget som fysisk objekt og de demokratiske prosessene som bygningen huser. Videre vil det være en anledning til å invitere befolkningen inn i et bygg som alle kjenner, men få har vært i.

Planleggingen av jubileumsaktivitetene kommer til å intensiveres utover i 2015, og jeg inviterer gjerne Arkitekt- og designhøgskolen med som en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet.

Kjære alle sammen,

Jeg har allerede vært innom Bjørnstjerne Bjørnson i dette innlegget. Da passer det kanskje å avslutte med Henrik Ibsen. Den 10. oktober 1861, dagen da grunnsteinen for stortingsbygningen ble nedlagt, holdt Christiania Norske Teater en festforestilling. Prologen var skrevet av Henrik Ibsen, og et av versene lød:

«Hvisk dem til, at folkets gård
Bygges ei av døde stene,
Minn dem om, at år for år,
Høines den med ånd alene!»

Takk for oppmerksomheten!