(Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen)

 

Kjære ordfører, kjære alle «mossinger» og alle dere andre,

Få gode ting i livet kommer av seg selv, og det er få goder vi har som vi ikke må pleie for å bevare.

Når vi nå er samlet her i Moss for å feire Mossekonvensjonen, har vi kommet til den kanskje mest interessante, og i alle fall mest dramatiske delen av jubileumsåret:

Den andre halvdelen. Den som ikke bare handler om forsvaret av Grunnloven og selvstendigheten, men også om begynnelsen på 200 år med fred mellom de nordiske land.

Uten det militære forsvaret av grunnlovsverket her i Østfold i august 1814, uten den fredsavtalen som ble undertegnet her i Moss for 200 år siden og uten den innsatsen våre første stortingsmenn gjorde senere på høsten for å berge de frihetene som ble vunnet på Eidsvoll våren 1814, ville vårt lands historie sett ganske annerledes ut.

17. mai-grunnloven kunne blitt like kortlivet som regenttiden til kong Christian Frederik. Kongen tapte sin trone, men la grunnlaget for at Grunnloven ble reddet. Det skjedde her i Østfold, det skjedde med våpen i hånd og med livet som innsats.

Vi hedrer innsatsen – de livene som gikk tapt – men vi feirer ikke krigen. Vi feirer freden, og den klokskap som ble vist i den korte krigens sluttfase.

Med 200 års avstand til det turbulente året 1814, er det lettere for oss å se at det som til slutt ble utfallet det året, tross alt var det beste en kunne håpe på: Løsrivelsen fra Danmark og etableringen av et fritt og selvstendig Norge, som var beskyttet av en løs union med Sverige.

Som ved Kielfreden et halvår tidligere, vant Norge fred og grunnlaget for en fremtidig utvikling i frihet gjennom fredsavtalen i Moss 14. august 1814. Grunnloven ble bevart og freden vunnet.

Selv om krigen var begrenset og ble utkjempet med tilbakeholdenhet fra begge sider, kostet den liv og helse - og nye lidelser for en lokalbefolkning som allerede hadde lidd i årevis under hungersnød, uår og blokade.

Den unge kongen, Christian Frederik, viste helt tydelig at han så dette. Ettertiden har dømt ham hardt for de tilsynelatende svakhetene han viste da han stod ved slagmarken og selv fikk se skadde og drepte soldater.

I dag er det lettere å se ham som en mer moderne leder. En leder som heller valgte retrett av hensyn til høyere mål, heller enn formålsløs kamp for ære og ettermæle.

Kongen var presset av kampvillige statsråder og generaler, og en kamplysten befolkning, på den ene siden, og en overlegen motstander på den andre. Det som stod på spill var ikke bare hans egen kongetittel. Kampen stod om Norges frie grunnlov fra mai og det norske folks frihet, fred og selvstendighet.

Vi kjenner alle det dramatiske statsrådet på Spydeberg prestegård 8. august, der Christian Frederik sa seg villig til å ofre sin egen stilling og posisjon av hensyn til det større målet: Norges frihet og grunnlov – riktignok innenfor en union med Sverige.

Kongens tilbaketog i Spydeberg var det som åpnet for forhandlingene her i Moss.

Den fredsavtalen som ble resultatet av forhandlingene her i Moss – Mossekonvensjonen – la grunnlaget for den viktige innsatsen det aller første stortinget senere på høsten gjorde da det loset grunnloven gjennom vanskelige forhandlinger med svenskene og gikk inn i den norsk-svenske unionen.

Det er liten tvil om at Christian Frederik og Carl Johans kompromissvilje og evne til å finne fredelige løsninger må kalles politisk klokskap. Og et sterkt anslag til den lange fredsperioden vi har sett i vår del av verden.

Med fredsavtalen her i Moss, var århundrer med krig mellom de nordiske landene over. I ly av den lange nordiske freden har våre land vokst seg stadig nærmere hverandre.

De siste 200 års nordiske samliv gjør Norden til en unik region i verden. Få, om noen, steder er det bedre å bo. Få steder har folk et tryggere liv, og barn lysere fremtidsutsikter.

Fred er ingen selvfølge. Heller ikke blant nære slektninger og gode naboer.

Derfor er fred mer enn bare fraværet av stridigheter og krig. Fred er resultat av aktive valg. Men den er også betinget av gjensidig forståelse og respekt.

Ved å velge samarbeidsløsninger, ved å vise kompromissvilje og ved å dyrke de stadig tettere båndene mellom de nordiske folk, har freden i Norden vært opprettholdt.

Og freden har noen ganger vært prøvet: da den unionen som fikk sitt utgangspunkt her i Østfold gikk i oppløsning 91 år senere, endte det ikke med krig mellom broderfolkene. Selv om følelsene da var sterke og militære styrker ble mobilisert.

Også senere har våre nordiske land valgt samtalen og rettens vei når det en sjelden gang har kommet til konflikter. For eksempel i striden mellom Norge og Danmark om Grønland eller Sverige og Finland om Åland i mellomkrigstiden.

I andre internasjonale sammenhenger, som FN, har de nordiske landene som regel stått samlet, og fulgt de samme linjene. Vi har støttet opp om forsøkene på å bygge løsninger og mekanismer for en fredelig utvikling av forholdet mellom verdens land og folk.

De nære båndene og det tette samarbeidet mellom de nordiske landene ville ikke vært mulig uten den rammen av gjensidig forståelse og vilje til aktivt vennskap som har rådet i 200 år.

Den rammen ble gjort mulig av fredsavtalen – konvensjonen – som ble forhandlet frem i løpet av noen sensommerdager her i Moss for nøyaktig 200 år siden.

Det er det all grunn til å feire. Samtidig som vi fortsatt kan trekke lærdommer av den politiske klokskapen og den viljen til å velge kompromisset og moderasjonen heller enn å la følelsene og forestillinger om ære få styre handlingene. Det er den typen klokskap som i 200 år har sikret den fredelige sameksistensen og vennskapet i Norden. Og som vil fortsette å gjøre det.

Derfor er denne dagen et av de virkelige høydepunktene under grunnlovsjubileet. Det er en spesiell glede for meg å få lov til å overrekke en gave fra Stortinget til byen: En kopi av Mossekonvensjonen, som jeg håper vil fortsette å tjene som en påminnelse om de viktige nasjonale begivenhetene som fant sted her i Moss og i Østfold i 1814.