Mine damer og herrer

Vi er midt i en lang og landsdekkende fest. Den nasjonale feiringen vil neppe nå større høyder enn den har gjort den siste uken på mange år.

Grunnlovsjubileet har så langt vært en strålende feiring av oss selv, og av det samfunnet vi sammen har skapt gjennom 200 år.

Men det har også vært debatter og diskusjoner. Både festen og diskusjonen skal fortsette videre gjennom året.

Det er viktig at vi bruker et jubileumsår som dette til også å ta tak i de vanskelige spørsmålene i historien og i samtiden.

En av de vanskeligste sidene ved den grunnloven vi med god grunn feirer dette året, var den såkalte «jødeparagrafen». Den bestemmelsen som allerede i Grunnlovens andre paragraf slo fast at jøder ikke skulle ha adgang til riket.

Den paragrafen har lenge vært regnet som en skamplett som måtte forklares. En falsk og illiberal tone i den liberale og frihetsbejaende grunnloven. Den har vært forstått som et underlig feilgrep eller nærmest et uhell i en hektisk prosess.

Nå har nettopp forfatteren Håkon Harket i sin bok om «jødeparagrafens» opprinnelse vist oss at det ikke er riktig. Den diskriminerende paragrafen stammet fra de samme grunnlovsfedrene som vi ellers hyller og feirer. Og for dem hang den naturlig sammen med de samme liberale og opplyste ideene om frihet og fremskritt som formet de sidene av grunnloven som vi er så glade i.

Heldigvis ble «jødeparagrafen» kortvarig. Etter 37 år ble den luket ut av Grunnloven. Likevel har den i årene etterpå vært en påminnelse om at også vi må være på vakt. Også hos oss kan det finnes forestillinger som må bekjempes, troll som må frem i lyset så de sprekker.

Da jødiske immigranter rundt forrige århundreskifte begynte å slå seg ned i Norge, kom de til et land som for alvor var i ferd med å finne seg selv. De kom til Norge på en tid da spørsmålet om hva det ville si å være norsk, og målet om en nasjonal enhet, var sterkere enn noen gang.

Det kan ikke ha vært enkelt for en jødisk immigrant å komme som fremmed til et nytt land, som bare noen tiår tidligere hadde hatt grunnlovsforbud mot at nettopp hun skulle slippe inn.

Som den flotte utstillingen vi skal få se her i dag viser, klarte de likevel å finne seg til rette i landet. Selv om vi dessverre vet at nye problemer ventet.

Det er fint at Jødisk Museum markerer grunnlovsjubileet ved å gripe fatt i dette vanskelige temaet. Og det er ekstra hyggelig at dere gjør det ved å vise hvordan de nye jødiske borgerne kunne finne en vei til integrasjon i samfunnet på arenaer og gjennom aktiviteter som vi gjerne oppfatter som «typisk norske»: idretten og friluftslivet.

Utstillingen forteller derfor en gledelig historie. Samtidig tar den opp problemstillinger som fortsatt er aktuelle i dag: Hvordan vi kan ta imot og integrere nye samfunnsgrupper i fellesskapet.

Dermed blir det en tankevekkende utstilling. Men det blir også en feiring.

Utstillingen blir en feiring av de mange fremstående jødiske idrettsutøverne, som har hevdet seg og beriket norsk idrettsliv. Men også av fellesskap, og hvordan felles interesser og aktiviteter bygger bro over kulturelle ulikheter.

Kjære alle

Jødisk Museum har dessuten enda en grunn til å feire i år. Jeg vil gjerne få lov til å gratulere med at Stiftelsen Jødisk museum i år fyller ti år. Dermed er det ti år siden startskuddet for arbeidet med museet.

Formidling av kunnskap og arenaer for diskusjon er nødvendige på alle samfunnets og kulturlivets områder. Det ser vi ikke minst nå under grunnlovsjubileet.

Det er gledelig at museet siden det åpnet i 2008 har fått utvikle seg til en levende og viktig kunnskaps- og kulturformidler.

Jeg vil derfor få ønske til lykke med utstillingen, og samtidig gratulere med 10-årsjubileet.