Av stortingspresident Olemic Thommessen (H)

Selv for en nasjon som elsker å feire, har grunnlovsjubileet overgått våre største forventninger. For folkestyrets utvikling fremover er det viktig at vi klarer å ta med oss deltakelsen og engasjementet videre. Det er ikke gitt at det skjer av seg selv.

Dette grunnlovsjubileet har vist at Grunnloven, og det demokratiet den er grunnmur for, er den viktigste fellesnevneren i det fellesskapet som er «Norge». Gjennom 200 år har Grunnloven og det stadig sterkere norske folkestyret vært en uhyre viktig side ved vår selvforståelse og det bildet vi har av hvem vi er og hvem vi vil være. Grunnloven var frigjørende, samlende og retningsgivende.

Derfor er den jubileumsfeiringen vi nå har bak oss, med feiring av demokratiet og våre felles verdier, verdt å være stolt av. Jeg vil få takke for den deltagelsen og det engasjementet vi har sett over hele landet og på alle nivåer gjennom hele året. Det har vært enestående.

Samtidig er det nå vi må sørge for å sikre den videre forvaltningen av folkestyret og alt det vi nå har feiret, diskutert og lært mer om.

Demokratiet kan ikke vedtas

Vårt eget grunnlovsjubileum ble satt i perspektiv av politiske vinder internasjonalt. Land rundt oss opplever at demokratisk tenkning utfordres av politisk og religiøs ekstremisme. Vi har sett at det hjelper lite med velskrevne konstitusjoner hvor demokrati og menneskerettigheter er godt ivaretatt, så lenge man ikke har forankret dette i et demokratisk sinnelag i befolkningen.

Jeg tror disse perspektivene har styrket erkjennelsen av at demokratiet ikke er noe man bare vedtar og får. Snarere er det noe som må tilkjempes. Nå som jubileumsåret snart ebber ut, skal vi spørre oss selv hvordan vi i det lange løp kan vedlikeholde og utvikle det folkestyret vi i år har uttrykt vår kjærlighet til.

Vi har vært vant til å leve i et samfunn preget av velstand og stor grad av likeartethet. Men også vi må forholde oss til at mangfoldet blir større. Vi har heller ingen garantier for at Norges økonomi vil befinne seg i verdenstoppen i all fremtid. Det blir vi minnet om i disse dager. Hvordan vil vi takle endring og motgang?

Ekstremisme og udemokratiske strømninger fødes ikke ut av velstand og harmoni. Ekstremisme livnærer seg på fattigdom og misnøye, og på at grupper og individer føler seg satt til side. Vellykkede og stabile demokratier er samfunn som har evnen til å ivareta sine minoriteter. Det er viktig å ikke vente til det blir for sent. Her har partiene et særlig ansvar.

Representativitet er ryggraden

Kjernen i vårt folkestyre er representativitet. Demokratiet er menneskene som fyller det. Den tilliten som står så sterkt i det norske samfunnet kan bare overleve ved at alle grupper i samfunnet deltar og faktisk opplever at de er representert i demokratiske prosesser og organer.

Geografisk sett har det representative folkestyret vært et faktum helt siden 1814, og sosialt siden 1919, da alle grupper endelig fikk stemmerett. Lenge ble det å bruke den dyrt tilkjempede stemmeretten oppfattet som en borgerplikt. Slik er det ikke i like høy grad lenger. En rettighet som er vunnet i kamp verdsettes gjerne høyere enn friheter som har blitt selvfølgelige. Samtidig er valgdeltagelse bare én side av det større spørsmålet om politisk deltakelse. Hvem er det for eksempel vi har å velge blant når vi går til valglokalet?

God representativitet forutsetter at alle grupper av mennesker kan finne en farbar vei inn i politikken. Trenden i nyere tid har imidlertid vært at den yrkesmessige bakgrunnen til stortingsrepresentantene er mindre variert enn før. Problemet med dette er ikke de politikerne vi faktisk får, som i stor grad er flinke og engasjerte mennesker. Problemet er alle dem vi ikke får. Vi vet at noen grupper er kraftig underrepresentert i folkevalgte organer på alle nivåer, eksempelvis mennesker med bakgrunn fra næringslivet eller vår stadig voksende innvandrerbefolkning. En for ensidig rekruttering betyr at vi går glipp av viktige erfaringer og kompetansebredde i politiske beslutningsprosesser. Dette er en ulempe som vil forsterkes i et mer sammensatt samfunn.

Sikre bredde i rekruttering

Et av de mest presserende demokratiske spørsmålene i dag er derfor hvordan vi kan sikre at flere og ulike mennesker oppfatter det som relevant og viktig for dem å engasjere seg politisk på alle nivåer. Politikk er ikke noe som eksisterer «ved siden av» vår egen hverdag. Togruter er politikk. Åpningstider er politikk. Hva osten koster er politikk. Hvor mange ansatte som tar i mot barnet ditt i barnehagen er politikk. Ja, til og med flom, storm og kraftig uvær kan resultere i politikk. Det meste i vår tilværelse blir faktisk påvirket av politikk, og krever følgelig at mange engasjerer seg.

I disse dager legges grunnlaget for kommende kommunestyrer og fylkesting landet rundt, gjennom partienes nominasjonsprosesser. Dette er en av de viktigste inngangsportene til politisk deltagelse. En viktig utfordring for partiene er å jobbe både med nye interne arbeidsformer og nye veier til rekruttering. På samme måte er dette også noe organisasjonslivet utenfor partiene må ta på største alvor. Skal vi lykkes i å vedlikeholde det norske demokratiets helsetilstand, er det helt avgjørende at vi når ut til nye grupper og dermed sikrer større representativitet.

To utfordringer

Og dermed er vi tilbake ved kjernen av hva vi har feiret i år, nemlig vårt representative folkestyre. Vi har samlet oss om våre felles røtter, historien og de verdiene som har formet samfunnet vårt. Særlig gledelig har det vært å se hvordan barn og unge er levende opptatt av deltakelse og rettferdighet, og dermed av sentrale grunnverdier i demokratiet.

Ved utgangen av grunnlovsjubileet vil jeg oppfordre til at vi gir hverandre en todelt utfordring:

Den ene utfordringen går til de politiske partiene og handler om at de må bestrebe seg på å trekke så brede grupper som mulig inn i det politiske arbeidet. Den andre utfordringen går til oss alle sammen, som individer og samfunnsborgere. Vi må alle ta et personlig ansvar for det norske demokratiet, og være villige til å engasjere oss i de felleskapene vi er en del av gjennom livet, enten det er i borettslaget, på arbeidsplassen, i skole- og nærmiljø eller i partipolitiske organer.

Det nasjonale fellesskapet og vår selvforståelse har sitt viktigste samlingspunkt i det velfungerende norske demokratiet. Slik vil jeg gjerne at det skal fortsette.