Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

En rastløs mann går omkring et sted sør på Island. 800 år tilbake i tid. Han er i ferd med å sluttføre nedskrivingen av en saga. Det meste har han klart for seg, men han har problemer med en av historiene. Saken er at det sirkulerer så altfor mange versjoner av den. Hvilken av historiene kan han stole på? Hvilken er den mest dramatiske? Hvilken passer best inn i resten av sagaen? Han sukker tungt. Dikterlivet var fult av prøvelser da som nå.

Det var så mange skrivekyndige klerker i det 13. århundre på Island at sagadikterne er blitt borte i mengden. Vi vet for lite om hvem de var, hvordan de levde og hvilke betingelser de skrev under. Men sikkert er det at disse forfatterne skapte store fortellinger i spennet mellom en muntlig og en skriftlig kultur.

Flere av sagalitteraturens skikkelser innehar en psykologisk dybde som kan måle seg med en Hamlet, en Faust eller en Raskolnikov. Noen av sagaene vitner dessuten om et dramaturgisk overblikk som er helt på høyde med andre klassikere i verdenslitteraturen. Dette er i det hele tatt tekster man ikke kommer utenom.

Kjære alle litteraturvenner,

Sjelden har vi sett et mer ambisiøst prosjekt. Det må være lov å si det slik. Oversettelsen av til sammen 40 sagaer og 49 tætter til alle de tre skandinaviske språkene – norsk, svensk og dansk – er nokså enestående i forlagsverdenen.

Flere av disse verkene har ikke vært å finne på norsk tidligere. Nå gjør de det. Gamle tekster som inntil i dag var helt utilgjengelige for de fleste av oss, er nå overført til et moderne og smidig samtidsnorsk. Det alene gir dette oversettelsesprosjektet nasjonal verdi.

Ikke minst vil oversettelsen av de 49 novelleliknende historiene, kalt tætter, kunne bety en utvidelse av vår litterære horisont her til lands. Disse korte, anekdotiske fortellingene burde være særlig interessante for oss nordmenn fordi handlingen nesten alltid foregår her i Norge og er knyttet til norske konger.

En del av islendingesagaene er godt kjent og mye lest gjennom eldre norske oversettelser. Hvem kjenner vel ikke Njåls saga, den dramatiske og fortettede historien om Njål og Gunnar og alle konfliktene som deres hustruer forårsaker. Eller Egil Skallagrimssons saga om livsløpet til Egil, Islands største skald. Han må være blant verdenslitteraturens mest barbariske, ville og hensynsløse massemordere!

Fra og med i dag vil disse historiene, samt en rekke andre, være å finne på et leselig, moderne norsk. Det sies ofte om klassikerne at en hver ny generasjon trenger nye oversettelser. Det er et tankevekkende utsagn. Mens nyoversettelser av klassikere i mange land er en kontinuerlig prosess, har vi her i Norge hatt en tendens til å lene oss tilbake all den tid det tross alt har eksistert en oversettelse. Men også en liten språknasjon som Norge bør ha ambisjoner på dette området, og særlig når det gjelder våre egne fellesnordiske litteraturskatter.

Dagen i dag er kanskje ikke anledningen for å tenke på den neste nyoversettelsen av samtlige islendingesagaer og tætter. Likevel er det, slik jeg ser det, et viktig sidepoeng at de som kommer etter oss vil kunne bygge på og foredle det oversetterarbeidet som ligger bak nettopp den utgivelsen vi feirer i dag.

Kjære publikum,

Dette er også en merkedag for norsk skole. Dagens barn og ungdom vil – muligens (…), kanskje (…) – ha begrenset nytte av å lese islendingesagaene dersom målet er å lære dem høflighet, koder for sosial omgang og etiske standarder. Men derimot, dersom målet er å gi elevene a-ha-opplevelser hvor de gjenkjenner noe fra sin egen samtid pakket inn i sagalitteraturens form og stil, ja, dersom målet er å lære elevene kulturhistorie eller gi dem tilgang til et skattkammer av gode historier, da har islendingesagaene absolutt sin berettigelse.

Jeg startet min hilsningstale med en hyllest til de ukjente, anonyme forfatterne av islendingesagaene. Nå vil jeg avslutte med å hylle en annen gruppe. Jeg tenker på en uvurderlig, men noen ganger litt bortgjemt profesjon innen kulturfeltet, nemlig de skjønnlitterære oversetterne.

Heldigvis har vi mange av disse spesielle talentene her til lands. Dette er mennesker som er tilstrekkelig kreative, rytmiske og nysgjerrige til å kunne få en tekst til å leve på et nytt språk. Men det er også personer med store kunnskaper, en etterrettelig innstilling og et disiplinert intellekt. Det må til skal originalteksten bli behandlet med den respekt den fortjener. Jeg nøler ikke med å kalle oversettelse for kunst, og vil i den forbindelse minne om nobelprisvinner José Saramagos ord. Han sa: «Forfattere skriver nasjonal litteratur, men oversettere skriver verdenslitteratur». Utgivelsen vi feirer i dag har involvert hele 19 oversettere, alle sammen fremstående fagfolk. De fortjener all honnør.

Kjære publikum,

Islendingesagaene og tættene vil overleve så lenge det finnes litteratur. Ikke fordi de er «nyttige» på noen som helst måte. Og heller ikke fordi vi nødvendigvis kjenner oss igjen i universet som skildres her. Men kanskje fordi de er såpass enestående i verdenslitteraturen. Det er ikke mye som likner på dette. En som virkelig satte pris på denne skatten var den argentinske dikteren Jorge Luis Borges. Han innleder sin bok Den norrøne litteraturen slik: «Blant de germanske litteraturer er den norrøne uten sammenlikning den rikeste og mest mangfoldige.»

Med disse ord vil jeg takke alle de menneskene som har gått inn i dette prosjektet med glød og entusiasme. Dette er en stor dag for hele det litterære Norge. Gratulerer til dere alle sammen! Takk!