Publisert med forbehold om endringer under fremførelsen.

Kjære plenumsleder, Sametingets president, rådsmedlemmer, Sametingets representanter,

Gratulerer med dagen! Gratulerer med jubileet!

For tredje gangen på ett år er jeg så heldig å få komme hit til Sametinget. Hver gang jeg trer inn dette rommet, Sametingets plenumssal, blir jeg slått av det flotte og monumentale, blå bildet bak meg, utført av kunstneren Hilde Skancke Pedersen. Mine tanker og assosiasjoner ledes mot de kalde vintrene i Karasjok, lyset her nordpå og ikke minst stjernehimmelen over Sameland.

Det bringer meg igjen videre til det lille jeg vet om stjernebilder i den samiske tradisjonen. Etter hva jeg har lest meg til, er det samiske navnet på polarstjernen Boahji, som igjen betyr naglen som holder himmelen oppe: himmelnaglen.

Jeg synes dette kan fungere som et fint bilde på dagens jubilant. Hele den 25 år lange historien til Sametinget handler om å holde noe oppe, holde noe høyt hevet; samisk rettsvern, samisk identitet, språk og kultur, samisk menneskeverd. Dette er den høyere himmelen over Sametingets virksomhet.

Det er gått 25 år siden Hans Majestet Kong Olav foretok den høytidelige åpningen av Sametinget, og satte sin signatur på et garvet reinskinn. Det markerte i sannhet et veiskille. Frem til denne dagen var den samiske selvbestemmelsen svært begrenset. Nå skjøt den samepolitiske utviklingen fart.

Stortingets vedtak om å etablere Sametinget skrev seg fra Sameloven som kom i 1987. Året etter, i 1988, vedtok Stortinget grunnlovsbestemmelsen om samenes rett til å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Sammen med ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169, som fant sted i 1990, utgjorde dette et gjennomgripende løft for norsk samepolitikk. Langsomt fant det også sted en endring i den politiske kulturen som betød en ny forståelse og imøtekommenhet overfor samenes interesser og behov.

Klimaet forut for etableringen av Sametinget var, som vi alle vet, preget av demonstrasjoner, faner, strid og konflikt. Sametinget fant likevel raskt sin form som en konstruktiv parlamentarisk forsamling. I løpet av årene som har gått har Sametinget håndtert et økende antall oppgaver og har fått myndighet på stadig flere områder.

Kjære plenumsleder, kjære forsamling,

Det er et pussig sammentreff at landets to eneste parlamentariske forsamlinger jubilerer med kun to dagers mellomrom. Tirsdag denne uken var jeg i den gamle stortingssalen på Norsk Folkemuseum for å feire Stortingets 200-årsdag. I dag er jeg her. Vi feirer med andre ord dobbeltjubileum for det norske demokratiet akkurat i disse dager.

Sjeldent har det dermed vært mer på sin plass å si noen ord om relasjonene mellom samenes folkevalgte organ og Stortinget. La meg først slå fast at fra Stortingets side opplever vi at dialogen med Sametinget er tett og god. Det vil alltid finnes eksempler på prosesser som kunne vært bedre. Det er også på det rene at dialogen om de samepolitiske sakene verken kan eller skal forløpe uten konfrontasjoner. Uenighet er tross alt utgangspunktet for all politikk. Likevel opplever vi at det er en felles bestrebelse etter å oppnå et godt samspill mellom landets nasjonalforsamling og samenes folkevalgte organ. Vi er enige om at Sametinget skal oppsøkes i tide slik at de får lagt frem sine synspunkter på saker som angår samiske forhold. Og vice versa, Sametinget må selv aktivt forsyne Stortingets komiteer med nødvendig kunnskap før komiteene behandler saker som berører samene.

En av de største milepælene i Sametingets historie må ha vært da Finnmarksloven ble vedtatt i Stortinget i 2005. Under behandlingen av lovforslaget ble det gjennomført omfattende konsultasjoner mellom Sametinget og justiskomiteen. Det var en dialog som i ettertid er blitt karakterisert som historisk, og som til slutt førte frem til en lov Sametinget kunne slutte seg til.

Kjære plenumsleder, kjære forsamling,

I 25 år har Sametinget vært en røst som har sagt ifra. I 25 år har Sametinget vært arnested for utformingen av en felles vilje om en samisk framtid. Og viktigst av alt, opprettelsen av Sametinget har gitt verden et eksempel på hvordan en etnisk gruppe kan oppnå stor grad av selvbestemmelse, men likevel være en del av nasjonalstaten.

Avslutningsvis vil jeg sitere verdens første sametingspresident, Ole Henrik Magga. For nøyaktig 25 år siden oppsummerte han den historiske åpningen slik: «Denne dagen markerer at samene i Norge for alvor blir en del av rikssamfunnet Norge. Ikke bare som enkeltmennesker, men som gruppe. Det er det som er viktig.»

På vegne av Stortinget vil jeg nok en gang få gratulere Sametinget med 25 års-jubileet. Takk for oppmerksomheten!