Holocaustdagen er en dag for å minnes ofrene for nazistenes grusomheter. I en tid der ekstremisme er på fremmarsj, bør vi søke mer kunnskap for å forstå hvordan vårt og andre demokratier har klart å overvinne slike trusler tidligere.

I dag, på den internasjonale holocaustdagen, markerer vi at det er 70 år siden frigjøringen av Auschwitz. Dagen brukes til å minnes ofrene for nazistenes grusomheter under andre verdenskrig i mange land.

Mange lukket øynene

Under annen verdenskrig klarte ekstremistiske strømninger å tilrane seg makt og innflytelse også i Norge. Heldigvis et unntak i norsk historie. Selv om det er ubehagelig, må også vi ta inn over oss at nordmenn, og de daværende norske myndighetene, tok del i jødeforfølgelsen.

En viktig lærdom fra denne historien er hvilke forferdelige konsekvenser det fikk at alt for mange lukket øynene for den katastrofen som var i ferd med å bygge seg opp på 1930-tallet. Denne erfaringen må vi ta med oss i dag når vi dessverre også i vår tid ser at propaganda, løgner og hatske beskyldninger mot grupper og individer tas i bruk av ekstremistiske grupper.

Ekstremismen har ulike ansikter

Sjokket etter terrorhandlingene i Paris tidligere denne måneden sitter fortsatt i oss. Samme dag fant det sted et selvmordsangrep i Jemens hovedstad Sanaa der flere titalls mennesker mistet livet. Begge steder var det islamister som grep til vold og drap for den saken de mener å kjempe for. Vårt eget land ble for snart fire år siden utsatt for terror og massedrap av en ekstremist som hevder å bekjempe islamisme.

Ekstremismen har ulike ansikter og rammer forskjellige grupper. Noen av de gruppene som var blant ofrene for nazistenes terror og folkemord, er igjen mål for ekstremister og terrorister. Når skrankene faller, og antisemittismen igjen er på kraftig fremmarsj i Europa, er vi inne på et svært farlig spor.

Hvordan vi møter disse truslene vil være avgjørende for hvordan våre demokratiske samfunn vil utvikle seg fremover. Håndteringen av disse utfordringene er også utslagsgivende for om det lykkes å sikre demokratisk utvikling i land og regimer hvor grunnleggende samfunnsstrukturer ennå ikke er på plass.

Minoriteter må ivaretas

Ekstremisme livnærer seg på fattigdom og misnøye, og på at grupper og individer føler seg satt til side. Stabile demokratier er samfunn som har evnen til å ivareta sine minoriteter gjennom å arbeide for at så mange som mulig føler seg representert.

Som president for et skandinavisk parlament, er jeg heldig som får representere en demokratisk tradisjon som gjennom historien har lykkes i å håndtere ekstremistiske trusler. Alle de skandinaviske demokratiene har vært truet av totalitære krefter, fra fascisme og revolusjonær kommunisme i mellomkrigstiden, til marxist-leninisme på 70-tallet og høyreekstremisme og islamisme i våre dager.

Det som skiller våre nordiske land fra mange av våre europeiske naboer, er at slike krefter aldri har klart å få fotfeste. De har aldri fått utgjøre reelle trusler mot våre parlamentariske demokratier. I stedet har de enten blitt marginalisert og skjøvet til side uten oppslutning, eller endt med å slutte opp om og bli en del av det demokratiske systemet.

Mer kunnskap viktig

I møte med de strømningene vi når ser, der antidemokratiske krefter igjen er på fremmarsj, er det grunn til å dvele ved hvilke mekanismer som har gjort seg gjeldene i de skandinaviske landene. Mange fremtredende politikere Europa over er opptatt av dette, men famler med å finne de politiske svarene. For at vi og andre skal kunne lære, og videreføre våre demokratiske tradisjoner i møte med nye trusler, bør vi søke kunnskap for å forstå mer av hvilke sider ved våre samfunn og demokratier som har gjort oss i stand til å overvinne truslene fra ekstremisme.

Senere denne våren kommer både 75-årsdagen for den tyske invasjonen og 70-årsjubileet for frigjøringen. Dette er anledninger som bør gi grunnlag for å diskutere og problematisere denne typen spørsmål i en bredere sammenheng. Både i fortiden og fremfor alt med blikk for dagens og fremtidens situasjon.