Nytt land oppdages i nord

De første gangene hvor navnet Svalbard er brukt finner vi i islandske årbøker fra 1194. Det er usikkert på om det er dagens Svalbard som beskrives i teksten. Det vi vet sikkert er at det er nederlenderen Willem Barents som ble den første til å beskrive øygruppen basert på egne observasjoner. Han var på en lengere ekspedisjon i nordområdene da han i 1596 fikk landkjenning på den nordlige delen av øygruppen.

På basis av ekspedisjonen ble det første kjente Svalbard-kartet ble laget i 1598. Synet av de spisse fjelltoppene ga opphavet til navnet Spitsbergen.

De første tiårene av 1600-tallet var fangst på hval den viktigste næringen. I begynnelsen var det nederlenderne som dominerte, men senere viste også andre nasjoner sin interesse for hvalfangsten. Dette førte til at flere stater ut over 1600-tallet gjorde krav på suvereniteten over både Svalbard og havområdene rundt. Danmark-Norge fremførte sitt krav på bakgrunn i en forestilling om at Svalbard fysisk hang sammen med Grønland.

Engelskmennene på sin side gjorde krav på Svalbard ut i fra at de mente at det var sir Hugh Willoughby som først oppdaget øygruppen og at det var britiske fangstfolk som var de første som tok området i sin besittelse. Nederland, Spania og Frankrike på sin side var ikke så opptatt av territoriale krav, men mer opptatt av retten til å drive hvalfangst under henvisning til havets frihet – mare liberum.

Etter at fangsten i de nære områdene rundt Svalbard avtok frem mot midten av 1600 tallet og flyttet seg mer ut i åpent farvann, ble det mindre aktuelt å etablere landanlegg for bearbeiding av hvalspekket. Lavere fangstaktivitet i nærområdet resulterte i en lengere periode hvor interessen for å fremme territoriale krav avtok. Området var i en lengere periode lite befolket utenom mindre grupper av russiske pelsjegere som kom dit i 1704 og drev fangst frem til 1850-tallet. Svalbard gikk dermed inn i en lang periode med betegnelsen som «Terra Nullius» - ingenmannsland.

Svalbard i norsk nasjonsbygging

Nordområdene fikk igjen internasjonal interesse da Sverige-Norge gjorde i 1871 et diplomatisk fremstøt med hensikt å ta øygruppen i sin besittelse. Bakgrunnen for den nye diplomatiske offensiven var den stadig økende interessen for ressursene i området. I 1875 bevilget Stortinget midler til forskning på fiskeriressursene i havområdet rundt Svalbard. Russlands svar på det svensk-norske fremstøtet var et krav om at området gjennom en stilltiende avtale fremdeles skulle være åpent for alle stater som ønsket å drive sin virksomhet der. Den nye offensiven i nordområdene kan også sees i sammenheng med nasjonsbyggingen mot slutten av 1800-tallet. En tok for eksempel i bruk navnet Det Norske hav på havområdet sør for Svalbard.

Nye ressurser skaper ny interesse for Svalbard

Da kulldriften startet på begynnelsen av 1900-tallet ble det fremsatt nye krav og behovet for en avklaring av rettigheter til naturresursene oppsto. De rådende oppfattingene omkring rettighetene omfattet ikke forhold som eiendomsrett og rettigheter knyttet til utnyttelse av kullforekomstene.

Norge tok i 1907 initiativet til en ny internasjonal forvaltningsordenen videreført på prinsippet «Terra Nullius» hvor ingen land hadde overherredømme, men alle hadde rettigheter til å drive næringsvirksomhet. Denne strategien ble etter hvert endret, og i perioden 1910 til 1914 tok Norge initiativet til tre konferanser (Kristiania-konferansene) som alle vedrørte suvereniteten til øygruppen. Under konferansene kom det frem at både USA og Tyskland ønsket å være med i styringen av Svalbard. Noe som Russland på sin side motsatte seg. Etter utbruddet av første verdenskrig kom stridighetene om Svalbard i bakgrunnen frem til fredsslutningen høsten 1918.

Svalbardtraktaten

Etter at freden hadde senket seg over Europa høsten 1918 så de norske myndighetene nye muligheter til å gjenoppta sine diplomatiske krav i nordområdene.  1. november 1918 vedtok Stortingets utenrikskomite at Norge skulle gjøre fremstøt for å oppnå suverenitet over Svalbard. Stortinget behandlet spørsmålet i et lukket møte 8. mars 1919, og saken ble deretter sendt over til regjeringen for en videre diplomatiske offensiv. Allerede 10. april samme år tok Norge initiativ under fredskonferansen i Versailles til en løsning hvor Norge ville ta over suvereniteten over området. Resultatet av det norske utspillet ble at det ble dannet en Spitsbergenkommisjon som i sin tur skulle legge frem et utkast til en løsning.

Norges minister til Paris, Fritz Wedel Jarlsberg fikk i oppgave med å utforme det norske innspillet til traktatteksten. Det norske utkastet bar preg av å delvis være basert på en tekst som tidligere var utarbeidet av en komite utnevnt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Noe som forteller at aktører med interesser i naturresursene ønsket å være viktige premissleverandører.  

Et forslag om at Norge bare skulle forvalte øygruppen på vegne av det internasjonale samfunn ble forkastet. I stedet valgte kommisjonen enstemmig å anerkjenne full norsk suverenitet over Svalbard, på visse vilkår. På grunn av Norges handtering av sin nøytralitet under første verdenskrig var det bred enighet mellom seiersmaktene om gi Norge suvereniteten over Svalbard.

Svalbardtraktaten ble undertegnet 9. februar 1920. Statene som undertegnet traktaten var Norge, USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Sverige. Senere har en rekke andre stater tiltrådt traktaten, som i dag har 44 parter. Traktaten ble ratifisert av Stortinget 24. juli 1924 og trådte i kraft 14. august 1925. Etter at Svalbardloven ble vedtatt av Stortinget 17. juli 1925 ble Svalbard en udelelig og uavhendelig del av Kongeriket Norge.

Svalbardtraktatens innhold og formål

Svalbardtraktaten består av ti artikler og et bilag med tre paragrafer. Den første artikkelen gir Norge suvereniteten over Svalbard, Bjørnøya og havområdene rundt. Artikkel 2 og 3 forplikter Norge til å sikre like rettigheter for innbyggere og selskaper fra traktatpartene. Dette innebærer ikke-diskriminering på grunnlag av statsborgerskap for personer og nasjonal tilhørighet for selskaper. Forbudet mot diskriminering omfatter utøvelse av jakt og fiske, adgang til øygruppen, utøvelsen av noen typer næringsvirksomhet, og eiendomsrett, herunder bergverksrettigheter.

Også på det militære og forsvarsmessige området har Norge i utgangspunktet full råderett i kraft av suvereniteten. Artikkel 9 i Svalbardtraktaten gir likevel begrensninger når det gjelder å opprette – eller tillate opprettet – flåtebaser, anlegge befestninger og å bruke Svalbard i krigsøyemed. Disse begrensningene, og da særlig forbudet mot bruk i krigsøyemed, må ses på bakgrunn av den såkalte fortalen («preambelen») i traktaten. Partene uttrykker her at man ved anerkjennelsen av Norges suverenitet ønsker at Svalbard gis et rettferdig styre som sikrer øygruppens utvikling og fredelige utnyttelse.

Forskning: ESR, radarstasjon for forskningsformål eid av EISCAT (European Incoherent SCATter) plassert på et fjellplatå på sørsiden av Adventdalen, ca. 10 km sørøst for Longyearbyen. Foto: EISCAT/Craig Heinselman