Denne artikkelen tar for seg viktige holdninger, debatter og avgjørelser knyttet til grupper som til ulike tider har vært utsatt i samfunnet – slik det avspeiler seg i stortingsreferater opp gjennom tidene.

Det kan være ganske oppsiktsvekkende lesning å følge ordskiftet om disse gruppene, og man trenger ikke gå mange år tilbake før språkbruken og retorikken om dette var en helt annen enn i dag. Det er viktig å merke seg at holdninger som disse debattene illustrerer, ikke var spesielle for representantene på Stortinget, men gjenspeiler utbredte majoritetsholdninger i samfunnet for øvrig. Stortingsreferatet blir dermed et viktig vitnesbyrd ikke bare om representantenes tankesett, men også om tidsånden.

Jøder, jesuitter og munkeordener

Grunnloven av 1814 var på mange måter svært liberal for sin samtid. Den innebar viktige reformer, som at eneveldet ble avskaffet og maktfordelingsprinsippet innført. Likevel var det mye som fortsatte som før, ikke minst gjaldt dette kirken og religionen. Religionsfrihet var et viktig prinsipp i flere av de moderne grunnlovene i Europa. Men § 2 i Grunnloven konkretiserte at den evangelisk-lutherske troen fortsatt skulle være statsreligion, slik den hadde vært siden 1537. Videre het det blant annet at «Jøder ere fremdeles utelukkede fra Adgang til Riget» og «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales».

Det sies at § 2 var den mest omdiskuterte på Eidsvoll i 1814. Prostene og opplysningsmennene Peter Hount og Hans Christian Midelfart argumenterte kraftig imot, mens markante skikkelser som Wilhelm Frimann Koren Christie, Nicolai Wergeland og Christian Adolph Diriks var blant de avgjørende stemmene som gikk inn for å nekte jøder adgang til Norge. Ifølge professor Dag Thorkildsen ved UiO gjorde nokså grumsete motiver seg gjeldende i debatten, som økonomi, religion, fordommer og antisemittisme.

Jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket

Forslag om å fjerne fra Grunnloven den delen av § 2 som omhandlet jødene, ble fremmet både i 1839, 1842, 1848 og 1851, etter målrettet arbeid fra blant andre Henrik Wergeland. I 1851 oppnådde forslaget om grunnlovsendring omsider kvalifisert flertall, dvs. to tredjedels flertall, som er det nødvendige flertall for grunnlovsendringer, og setningen som nektet jøder adgang til riket, ble vedtatt fjernet med 93 mot 10 stemmer.

Mer utfyllende om jødeparagrafen kan leses her.

Jesuitter og munkeordener må ikke tåles

Forbudet mot jesuitter var ikke med i det opprinnelige utkastet til Grunnloven, men ble inkludert etter et benkeforslag i Riksforsamlingen fra president Christie. Mens ekskluderingen av jødene ble strøket fra Grunnloven § 2 i 1851, ble forbudet mot jesuittene stående i over hundre år til. Forslag om å fjerne også den delen av paragrafen som omhandlet jesuitter og munkeordener, ble fremmet både i 1897 og 1925, men fikk ikke tilstrekkelig flertall før under det tredje forsøket, i 1956.

Jesuittordenen ble stiftet i 1534 for å vinne tilbake frafalne fra den romersk-katolske kirken. De var fremgangsrike misjonærer over hele kloden og drev blant annet rådgivning til katolske fyrster i konflikt med protestanter. I 1773 tvang katolske fyrster paven til å oppløse ordenen. Jesuittene fikk da fristeder i Russland og Preussen. I 1814 gjenopprettet paven jesuittordenen, og den ble etter hvert en viktig munkeorden med forgreininger til over hundre land og med forskning og utdanning som satsingsområder. I 2013 ble den første jesuitt valgt til pave: pave Frans.

1897: Forbudet mot munkeordener blir fjernet

I 1892 fremmet Venstre-mannen Viggo Ullmann, etter oppfordring fra norske katolikker, et endringsforslag til Grunnloven om å oppheve jesuittparagrafen. Forslaget ble debattert i mai 1897, sammen med to lignende forslag. I Ullmanns forslag ble forbudet mot både jesuitter og munkeordener strøket, men jesuittforbudet ble føyet til igjen da forslaget ble støttet av Ullmanns partikollegaer Thomas Georg Münster og Hans Jacob Horst. Et annet forslag om å fjerne forbudet mot både jesuitter og munkeordener åpnet i tillegg for full religionsutøvelse «inden Lovs og Ærbarheds Grændser». Dette forslaget ble fremmet av Hans Andersen fra Høyre. Et tredje forslag om å beholde forbudet mot jesuitter og andre munkeordener og legge til et forbud mot frimurerordener ble fremmet av Venstre-mennene Ole Olsen Five og Johannes Okkenhaug.

De som var imot å fjerne forbudet, mente at det ikke hadde vært noen uheldige erfaringer med jesuittforbudet, mens de som ønsket forbudet fjernet, viste til at tilsvarende forbud allerede hadde blitt strøket fra grunnlovene i mange andre land. Resultatet av voteringen ble at forslaget om å fjerne forbudet mot munkeordener ble vedtatt med 77 mot 34 stemmer, mens forslaget om å fjerne forbudet mot jesuitter ble forkastet med 48 mot 63 stemmer.

1925: Større motvilje mot jesuittene

Den 23. november 1923 fremsatte regjeringen forslag om å fjerne forbudet mot jesuitter. På den tiden forslaget ble fremmet, hadde folket i hovedsak en positiv holdning til lovendring, men innen forslaget kom til behandling i 1925, hadde stemningen snudd. Kristne miljøer, som Menighetsfakultetet, landets biskoper og Den norske kirkes presteforening, var skeptiske til å oppheve jesuittforbudet, og også blant allmennheten mobiliserte mange mot forslaget. Særlig Marta Steinsvik og Luthersk Kirketidende engasjerte seg for å beholde forbudet, mens kirkehistorikeren Oluf Kolsrud og forfatteren Gerhard Schjelderup ønsket å fjerne det.

Også debatten i Stortinget var preget av stort engasjement og kraftig retorikk. Daværende odelstingspresident Carl Joachim Hambro fra Høyre uttalte blant annet at «det ville vært et overgrep mot vårt folk å fjerne § 2».Representanten Tveteraas formulerte uten omsvøp sakens kjerne: «Vi liker ikke jesuittene.» Argumentasjonen som gikk igjen blant dem som ønsket å bevare paragrafen, var at dette spørsmålet ikke omhandlet religionsfrihet. De mente katolikker allerede hadde religionsfrihet i Norge, og at jesuitter ble regnet som en politisk mer enn en religiøs bevegelse.

Etter en lang og opphetet debatt syntes presidenten at det var på tide å runde av, men det viste seg ikke uproblematisk, som det fremgår av følgende ordveksling:

Presidenten: «Debatten er hermed avsluttet»

Hambro: «Jeg vil kun få lov til å bemerke til hr. Castberg – »

Presidenten: «Debatten er avsluttet.»

Hambro: Debatten kan ikke avsluttes, når det er en taler som har bedt om ordet, og den ene kan likeså litt som den annen avskjæres adgangen til en kort bemerkning. (…)

Presidenten: «Nu må debatten være slutt!(…) Hvis presidenten skal kunne føre Stortingets forhandlinger til ende på lørdag, må presidenten ha litt hjelp av representanten, og d e t t e kaller ikke presidenten assistanse.»

Avstemningen viste tydelig at motviljen mot jesuittene hadde vokst siden 1897: Denne gangen ønsket hele 99 representanter å beholde forbudet, bare 33 representanter stemte for å fjerne det. Dermed ble jesuitter fremdeles ikke akseptert i Norge.

Debatten i sin helhet kan leses her.

1956: Forbudet mot jesuitter fjernes på tredje forsøk

Andre verdenskrig førte med seg store omveltninger i Europa. Holdningene til ulike minoriteter og diskriminerte grupper var i endring, og det ble stilt internasjonale krav til samarbeid og forpliktelser om menneskerettigheter. Den 10. januar 1953 fremmet regjeringen på nytt forslag om å fjerne jesuittforbudet, og i 1956 ble forslaget debattert.

Regjeringen begrunnet forslaget slik:

«Forbudet mot Jesuitt-ordenens virksomhet er i strid med prinsippet om religionsfrihet og fri religionsutøvelse etter det innhold som verdens nasjoner i dag er enig om å legge i dette prinsipp.»

Det ble også anført i proposisjonen at Norge ved siden av Sveits var det eneste land som satte et bestemt kristent religionssamfunn i en særstilling, og det ble hevdet at «staten bør avholde seg fra å gi lovbestemmelser som innebærer en rettslig diskriminering av bestemte religionssamfunn (…)».

Forslaget ble videre begrunnet med at Norge den 4. november 1950 hadde undertegnet en europeisk konvensjon for beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, hvor blant annet religionsfrihet sto sentralt. Videre ble det vist til at Norge hadde sluttet seg til FNs menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948, som i artikkel 18 inneholder en prinsipperklæring om full religionsfrihet. Regjeringen mente også at det ikke var grunn til å frykte at opphevelsen av jesuittforbudet ville få noen skadevirkninger, og at det nå var et sterkt flertall for opphevelse av forbudet blant landets biskoper og professorer i teologi.

Forslaget ble behandlet i utenriks- og konstitusjonskomiteen på Stortinget. De som støttet forslaget, sa seg enig i at det var viktig å følge de internasjonale forpliktelser Norge hadde bundet seg til, og argumenterte med at jesuittforbudet lett kunne «være egnet til å bringe vårt land i et skjevt lys i den mellomfolkelige oppfatning og tankegang». Men de mente også at det var viktig å fjerne forbudet av prinsipielle grunner, uavhengig av internasjonale holdninger. De mente at Christies argumentasjon for jesuittforbudet da Grunnloven ble skrevet, var en svunnen røst fra fortiden, som ikke hvilte på noen selvopplevd erfaring med jesuitter, men snarere rykter fra lesning og fra utenlandsk hold. Innstillingen uttrykte også at landets åndelige utvikling hadde fjernet seg langt fra «1814-årets stadium».

Men også i denne debatten viste ordskiftet at slett ikke alle var positivt innstilt, og jesuittene ble til tider omtalt med svært nedsettende ordbruk. Hambro satte seg også denne gangen kraftig imot forslaget om å fjerne paragrafen. I denne debatten gikk han langt i å tillegge jesuittene skylden for både nazismen og fascismen:

«Man må jo huske på at hverken nazismen i Tyskland, fascismen i Italia, rexismen i Belgia (…), Francos bevegelse i Spania, ingen av disse bevegelser hadde vært mulige uten jesuittenes støtte og aktive medarbeiderskap. De som har bevaret noe inntrykk av Hitlers «Mein Kampf», vil også ha et sterkt inntrykk av hvor meget han hadde lært av jesuitismen, og hvor høyt han satte dens organisasjon og dens lære (…).»

Etter nok en lang og heftig debatt viste avstemningen at tiden omsider var moden for å fjerne forbudet mot jesuitter fra Grunnloven, og forslaget ble bifalt med 111 mot 31 stemmer.

Hvorfor var vi så redde for jesuitter?

Det kan være naturlig å spørre seg hvorfor motstanden mot jesuitter var så sterk, samt hvorfor det var større skepsis mot jesuitter enn mot andre munkeordener. Utgjorde de noen reell trussel mot det norske folk? Ifølge professor Dag Thorkildsen var forbudet mot munkeordener et uttrykk for at Riksforsamlingen ønsket å bevare Norge som et protestantisk samfunn med en religiøs enhetskultur. Man mente tydeligvis å vite at munkeordener spilte en helt sentral rolle i den romersk-katolske kirkes virksomhet, og antikatolisismen og frykten for Romas innflytelse var sterk, derfor et eksplisitt forbud mot munkeordenen jesuitter.

Stortingsdebattantene som var imot å heve jesuittforbudet, mente det var jesuittene som var den aggressive parten når det gjaldt å drive propaganda mot protestantismen. Hambro påpekte blant annet i debatten i 1956 at «det er den eneste munkeordenen hvis medlemmer må avlegge en ed på at de skal bekjempe protestantismen».

Professor Øystein Rian ved UiO hevder imidlertid at hatet mot jesuittene hadde røtter langt tilbake i dansk-norsk historie. Jesuittene fokuserte på utdanning og vitenskap og var kjent for sine utmerkede skoler. Da ryktet om disse gode jesuittiske skolene spredte seg, dro unge norske menn dit og utdannet seg til katolske prester. Flere av disse vendte siden hjem til Norge og ble protestantiske prester, og noen av disse ble avslørt som hemmelige katolikker som drev skjult propaganda for katolisismen. Den fremste av disse var Laurentius Norvegus fra Tønsberg. Etter endt utdanning i Nederland ble han fra 1570-tallet en ledende kraft i motreformasjonen i Nord-Europa. Christian 4. la dermed ned forbud mot å oppsøke jesuittiske skoler, og i 1624 nektet han katolske prester og munker adgang til Danmark-Norge under trussel om dødsstraff for dem som trosset forbudet. Dette ble gjentatt i Christian 5.s norske Lov i 1687. Jesuittene ble til stadighet fordømt og demonisert som listige og svikefulle personer som lot hensikten hellige middelet i en nådeløs kamp mot protestantismen.

§ i nyere tid

I 1964 ble § 2 endret på nytt, denne gangen ved at retten til fri religionsutøvelse ble tilføyd. Paragrafen ble dermed lydende:

«Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.»

21. mai 2012 ble paragrafen igjen endret ved at leddet om statens offentlige religion ble tatt bort, og den endrede paragraf § 2 lyder nå: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»

Leddet om fri religionsutøvelse ble flyttet til § 16:

«Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»

Samer

Grunnloven fra 1814 ekskluderte samer fra politisk deltakelse. Tanken bak stemmeretten til byborgere, bønder og leilendinger var at disse betalte statsskatt og dermed bidro til statens inntekter. De burde derfor ha innflytelse ved å være representert på Stortinget. Stemmerettsbestemmelsen tok imidlertid ikke hensyn til dem som bodde på landet og betalte skatt til staten, men som ikke eide matrikulert jord. I Finnmark var det bare noen få som eide matrikulert jord, da verken den samiske livsstilen eller jordsmonnet ga grunnlag for jordbruk i stor grad. Imidlertid betalte mange samer likevel skatt til staten.

I 1821 ble Grunnloven endret for aller første gang, og samer i Finnmark fikk stemmerett ved stortingsvalg. Men det var ikke før i 1906 at den første kjente samiske representanten møtte på Stortinget. Etter samisk mobilisering i 1912 ble Isak Mikal Saba valgt inn som første samiske stortingsrepresentant. Han representerte sosialdemokratene. På Stortinget engasjerte Saba seg i å styrke samers rettigheter og fremme samisk kultur. Han utmerket seg også på mange andre felt. Han samlet inn sagn og eventyr blant samene i Varanger, han drev med arkeologiske utgravninger og gjorde verdifulle funn fra den arktiske steinalderen i Finnmark, og han var ivrig skribent for den samiske avisen Sagai Muitalægje. I 1906 trykket avisen det vakre diktet «Sáme Soga Lávlla» som var innsendt av Saba. Dette diktet ble i ettertid samefolkets nasjonalsang.

Mer om Isak Mikal Saba og stemmerett for samer finner du her.

Samenes stiling i samfunnet og konsekvensene av fornorskingspolitikken har vært et tilbakevendende tema i stortingsdebattene. Dette har ledet frem til viktige hendelser som vedtak av sameloven i 1987 og opprettelsen av Sametinget i 1989. Et referat som skiller seg ut i denne sammenheng, er fra debatten 2. juni 1994. Da holdt den samiske stortingsrepresentanten Johanne Gaup et innlegg om norsk samepolitikk, framført både på samisk og norsk. Taletiden var i utgangspunktet på 10 minutter, men presidenten innvilget «det tillegg som er nødvendig for å framføre innlegget både på samisk og norsk». Ansatte i referentseksjonen som husker dette, kan fortelle at referatet fra den samiske biten ble skrevet eksternt, og Gaup fikk selv i oppgave å kvalitetssikre teksten. Gaup avsluttet innlegget med å konkludere at arbeidet for å styrke den samiske kultur går fremover, men at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår. Hun understreket at mye av arbeidet er konfliktfylt og vanskelig å forstå, men at det er meget viktig å styrke utviklingen for den samiske befolkning og det samiske samfunn.

Referatet fra denne debatten kan leses i sin helhet her.

Kvinner

Andelen kvinner på Stortinget i forrige stortingsperiode var på 39,6 pst. og utgjorde 67 av 169 mandater. Men slik har det ikke alltid vært, Grunnloven fra 1814 tillot ikke noen kvinner å stemme.

1886: Forslag om stemmerett for kvinner ble fremmet første gang

Det første grunnlovsforslaget om å gi kvinner stemmerett ble fremmet i 1886, av bl.a. Venstre-representanten Viggo Ullmann. I debatten fra dette møtet var det flere som sympatiserte med kvinnesaken, men det var tydelig at tiden ikke var moden for en slik forandring. Pådriverne for kvinners stemmerett ga seg likevel ikke der: Over en periode på nesten 20 år ble forslaget fremmet og debattert gjentatte ganger.

1907: Forslag om begrenset stemmerett for kvinner ble vedtatt

Spørsmålet om unionsoppløsning mobiliserte mange kvinner, og Landskvindestemmeretsforeningen gjennomførte en storstilt innsamling av underskrifter. Dette arbeidet ble fremhevet i konstitusjonskomiteens innstilling fra 1907, som inneholdt tre alternative forslag til begrenset stemmerett for kvinner. Et av disse forslagene ble fremmet av representant Carl Stousland, og ble under voteringen 14. juni 1907 bifalt med 96 mot 25 stemmer. Dermed ble begrenset stemmerett for kvinner vedtatt, etter en langvarig prosess på Stortinget. Kvinner som selv hadde eller var inngiftet til en viss formue, kunne nå stemme ved stortingsvalg. Dette innebar også at norske kvinner kunne velges til det norske storting.

1911: Første kvinnelige representant møter på Stortinget

17. mars 1911 møtte Anna Rogstad som første kvinnelige representant på Stortinget. Hun representerte Frisinnede Venstre og var inne som vararepresentant for Høire-lederen Jens Bratlie.

Da Rogstad for første gang tok sete i stortingssalen, holdt presidenten en velkomsttale til en stående forsamling av representanter og et fullsatt publikumsgalleri:

«Denne dag, den 17de mars 1911, vil bli en merkedag i vort lands historie, fordi det idag er første gang, en kvinde fremmøter her i Stortinget som en av dets repræsentanter – en begivenhet, som utvilsomt vil vække opmerksomhet viden om. Om tidspunktet var inde for gjennemførelsen av den reform, som denne begivenhet skyldes, har meningerne været delte inden vor nation; men jeg føler mig overtydet om, at man i kommende tider i stedse øket grad vil faa forstaaelsen av, at reformen har været av den art, at den har bragt vort land hæder og ære, og at den har virket og end mer vil komme til at virke i politisk henseende for vort lands utvikling fordelagtig.»

Den første saken Rogstad uttalte seg om fra Stortingets talerstol, gjaldt budsjettet for Hæren. Rogstad var fredsvenn og talte varmt for voldgift. Men ettersom fredsarbeidet ikke var nådd lenger enn det var, kunne vi ikke oppgi vårt forsvar, sa hun, og derfor ga hun sin støtte til regjeringens budsjettforslag. Rogstad benyttet samtidig anledningen til å si seg uenig med dem som mente at landet Norge var for lite til å gå i spissen for freds- og voldgiftsarbeid.

«Jeg haaber, at vort land ogsaa i denne store sak maa komme til at høre til de banebrytende», avsluttet hun.

Neste debattant var Bernhard Hansen, Rogstads partifelle fra Frisinnede Venstre. En nedlatende tone skinte tydelig igjennom i innlegget hans, og han gikk langt i å antyde at kvinner ikke hadde den kunnskapen som behøvdes i slike politiske anliggender:

«Vi venter av kvinden støtte i vort arbeide, den bedste støtte, og om end maaske mange av kvinderne endnu ikke har sat sig saa godt ind i dette arbeide, at de kan siges at tilføre saken virkelig effektiv kraft for øieblikket, saa er det mit haab og min mening, at eftertiden vil vise, at kvinderne skal bli et overmaade vigtig led i det store freds- og voldgiftsarbeide i verden, og derfor hilser vi ogsaa kvinden velkommen i nationalforsamlingen for at kunne støtte disse menneskeslegtens ædleste bestræbelser.»

1913: Allmenn stemmerett for kvinner

11. juni 1913 ble grunnlovsforslaget om allmenn stemmerett for kvinner enstemmig bifalt av Stortinget. Grunnlovsendringene i 1913 tilførte ikke store endringer til den opprinnelige stemmerettsparagrafen fra Grunnloven fra 1814, men understrekte ganske enkelt at man med norske borgere mente begge kjønn:

«§ 50. Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»

Mer om stemmerett for kvinner, Anna Rogstad og andre fremtredende kvinner på Stortinget kan leses her.

Avslutning

Debatten om diskriminerte grupper og minoriteter i samfunnet mister aldri sin aktualitet, selv om det gjennom tidene har variert hvilke grupper som er i fokus: samer, kvinner, jøder, jesuitter, homofile, romfolk, fattige, narkomane, transkjønnete, muslimer og innvandrere generelt. Listen er lang, og vil mest sannsynlig fortsette å vokse i fremtiden med nye problemstillinger og utfordringer som må løses, og nye fordommer som må overvinnes. Referatene viser hvordan ordskiftet og språkbruken er i bevegelse og speiler holdninger til ulike sårbare grupper opp igjennom, hvilke situasjoner og forhold man vurderer som problematiske, og hva som blir ansett som akseptable beskrivelser av og holdninger til ulike grupper.

Et gjennomgående trekk både fra tidligere og nyere debatter er at grupper som på ulike måter skiller seg ut og utfordrer konvensjonelle oppfatninger i samfunnet, oppfattes som en problematisk trussel. I nyere tid har føringene for hva som ansees som politisk korrekt, endret seg, og vi har et noe mer «innpakket språk». De brutalt ærlige utsagnene, som «vi liker ikke jesuitter» fra 1921, ser vi mindre til. Men tematikken er der like fullt. Samfunnsforskere trekker stadig frem fenomenet der det å skape en kontrast til samfunnet for øvrig, en felles fiende, kan være med på å definere hva som er de verdiene man ønsker å enes rundt. Det kan virke samlende for majoriteten, og det kan være ønskelig for makthavere å ha en gruppe «å skylde på», noe historien har rikelig med eksempler på.

Samtidig er jo ofte tematikken i debattene forslag om å styrke de svake og undertrykte gruppene i samfunnet. Det er interessant å følge utviklingen i den enkelte sak, fra grunnleggende skepsis til en gruppe, til gradvis større aksept og ønske om å likestille gruppens rettigheter med resten av samfunnets. Ofte ser vi at det er større omveltninger og hendelser ute i verden som påvirker holdningene til de norske stortingsrepresentantene, som internasjonale forpliktelser om å anerkjenne og respektere gruppers rettigheter og likestille disse med resten av samfunnet. Men det er lov å håpe at denne utviklingen også er uttrykk for et samfunn med en stadig sterkere etisk og humanistisk bevissthet.

Frida Synnøve Svendsen