Debatten om stortingsbygningen var den største arkitekturdebatten på 1800-tallet. Hvordan forløp debatten, og hvordan hadde det seg at Langlet stakk av med seieren til slutt?

Disse spørsmålene var tema for innleggene til forfatterne av hver sin bok om stortingsbygningens historie, Mari Hvattum, professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Peter Butenschøn, arkitekt og forfatter av den nye jubileumsboken om stortingsbygningen.

Se opptak fra seminaret i lagtingssalen 15. mars. 

Seminaret ble åpnet av Stortingets første visepresident, Marit Nybakk.

– Stortingsbygningen er uten sidestykke i Norge, både i funksjon og form, innledet Nybakk. Derfor er det en stor glede at 150-årsjubilanten æres med to helt nye bøker.

– Mari Hvattums bok danner et bilde av en særs frisk debatt, sa Nybakk. – Den dreide seg ikke bare om hvordan en bygning skulle se ut, men også om politiske dragkamper, om sentrum og periferi, og hvordan et moderne demokratisk Norge skulle få en fysisk manifestasjon i form av en stortingsbygning.

– Peter Butenschøns bok tar oss med på en vandring, og beveger seg fra den tidlige debatten, inn til Langlets vakre og symbolsterke inngangsparti på Løvebakken, og videre inn i husets rom og funksjoner. Resultatet er en lærerik, vittig og vakkert illustrert bok som byr på overraskelser – selv for de av oss som har noe fartstid her, la Nybakk til, før hun ga ordet til seminarets første innleder, Mari Hvattum.

Hvattums bok, «Debatten om stortingsbygningen 1836‒1866», er en kommentert samling av avisinnlegg, stortingsproposisjoner, brev og taler fra den opphetede bygningsdebatten som verserte gjennom tiår.

– Debatten om stortingsbygningen får vår egen tids stridigheter til å blekne, uttalte Hvattum. – Og det var langt ifra noen høflig ordveksling. Det var til tider utskjellinger og krasse personangrep. Da diskusjonen til slutt sto mellom den ukjente svenske arkitekten Emil Victor Langlet og den anerkjente danske arkitekten Christian Hansen, var arkitekturdebatten løftet opp til et politisk spørsmål. Regjeringen hadde satt Stortingets vedtak av 1857 om Langlets prosjekt til side, og fremmet isteden et innhentet prosjekt av Hansen. Slikt ble det bråk av.

Hvattum fremhevet også at debatten om stortingsbygningen er et studium i moderne debattkultur. Den viser hvordan «Lægmanden» begynner å opponere mot ekspertveldet, og hvordan den nye pressen gir stemme til opprøret. Skulle man gå for det ukjente og uprøvde, eller skulle man gå for det trygge og veletablerte?

«Jeg troer ikke, at Kunsten er til for at bedømmes af de saakalte Sagkyndige, men jeg troer, den er til for at gjøre Lykke hos dannede Mennesker» sa en representant under stortingsdebatten i 1860, og stemte for Langlet på tross av ekspertenes råd.

Mens Hvattums bok avsluttes med realiseringen av Langlets stortingsbygning i 1866, tar Peter Butenschøn for seg bygningens egen historie i boken «Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år». Gjennom bruk av historiske bilder av bygningens ytre og indre, viste Butenschøn hvordan bygget har endret seg.

Stortingsbygningen inneholdt mer enn Stortinget. Her holdt også Riksarkivet, Den topografiske oppmåling, Statsrevisjonen og Kanaldirektøren til – i tillegg til at flere som hadde et ansvar for driften av bygningen og virksomhetene, hadde leiligheter i huset.

– Det er viktig å huske på at Stortinget ikke hadde behov for så mange rom på den tiden, sa Butenschøn.

– Stortingets lokaler var først og fremst i tredje etasje, med hovedtrapp direkte opp fra Løvebakken. Hovedtrappen ble til å begynne med bare benyttet ved høytidelige anledninger, mens man til vanlig benyttet «kjøkkeninngang» på baksiden. I dag er det bare de to nederste trinnene av den monumentale trappen som står igjen, sa Butenschøn.

Hovedtrappen måtte vike da stortingsbygningen gjennomgikk en storstilt ombygging og modernisering under arkitekt Nils Holters ledelse på 1950-tallet. Det var særlig representantenes behov for flere rom og kontorer som var årsaken til at Stortinget måtte bygge om.

– Det var en diskusjon om man skulle flytte ut, eller til og med rive den gamle bygningen, sa Butenschøn, men la til at det bare var et fåtall stortingsrepresentanter som stemte for det – flertallet ønsket å bli. I dag er det i alle fall ingen som bestrider stortingsbygningens symbolske betydning og dens funksjon som Stortingets hus.

Seminaret 15. mars ble avsluttet med omvisning i Stortingets jubileumsutstilling.

Les om jubileumsboken «Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år», av arkitekt Peter Butenschøn (red.).

Les om boken «Debatten om stortingsbygningen 1836–1866», av professor Mari Hvattum (red.) – og intervju med forfatteren selv.