Vinnerforslaget Vaterpas av Schirmer og von Hanno. Perspektivtegningen fra 1856 viser forslag til stortingsbygning i Karl Johansgate. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Stortingsbygningen kunne ha sett ut som en nygotisk kirke
Spørsmålet om hvor en stortingsbygning skulle ligge og hvordan den skulle se ut var del av en større og mer overgripende debatt om hvordan den unge staten skulle formes.
Hvor en stortingsbygning skulle ligge hadde betydning for byutviklingen i hovedstaden, og bygningens utforming hadde betydning for hvordan det norske folkestyret skulle fremstå utad.
Etter mange runder mellom regjeringen og Stortinget ble det utlyst en arkitektkonkurranse om stortingsbygningen i 1856. Oppgaven var å skape en bygning som «ved sit Ydre og sin hele Anordning blev et virkelig monumentalt Bygværk, værdigt sin Bestemmelse som Nationalrepræsentationens Hjem og som Vidnesbyrd om Folkets Kultur». Konkurranseinnbydelsen ble kunngjort i pressen våren 1856, og ble i tillegg lagt ut ved konsulatene i Stockholm, København og Hamburg.
Det store antallet tomter som var blitt diskutert gjennom to tiår hadde kokt ned til to. Deltakerne kunne nå velge mellom Prestegatetomten (dagens beliggenhet) eller Slottsparktomten. I tillegg til Stortinget skulle bygningen inneholde lokaler for Riksarkivet og Den topografiske oppmåling, og det ble i innbydelsen listet opp en rekke krav, forskrifter og betingelser til rom- og planløsning.
Vinnerforslaget Vaterpas av Schirmer og von Hanno. Foto: Stortingsarkivet.
Da fristen gikk ut den 1. november 1856, hadde regjeringens nedsatte kommisjon mottatt syv anonyme forslag. Kanskje et litt skuffende antall, det ærefulle oppdraget tatt i betraktning. En medvirkende årsak kan ha vært kompleksiteten i oppdraget. Det var en utfordring at bygningen skulle romme så forskjellige brukere, med såpass ulike behov. Flere av forslagene ble derfor forkastet forholdsvis raskt av den nedsatte juryen. Ett av forslagene levde imidlertid opp til forventningene. Juryen på syv, med Johan Sebastian Welhaven i spissen, utropte enstemmig prosjektet med mottoet Vaterpas til vinner. Forslaget ble av juryen ansett som meget vellykket. Den gotiske stil «er fremstaaet af et Samfundsliv, der ligger til Grund for vore nuværende Statsformer», het det i juryuttalelsen. Bak mottoet Vaterpas sto de veletablerte tyskfødte arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.
Schirmer og von Hanno hadde de beste forutsetninger for å lykkes i konkurransen. De hadde laget flere utkast til stortingsbygning på oppdrag fra regjeringen tidligere, og de var – sammen med Grosch (universitetsbygningen) og Linstow (Slottet) – to av landets ledende arkitekter. Videre hadde Schirmer og von Hanno, på oppdrag fra Finansdepartementet, utarbeidet selve konkurransebidraget til stortingsbygningskonkurransen, noe som selvfølgelig ville ha vært uhørt i dag.
Selv om konkurransen var anonym, var det derfor ingen stor overraskelse at det var nettopp Schirmer og von Hanno som sto bak vinnerforslaget. Regjeringen var fornøyd, det hele så ut til å være avgjort. Det gjensto kun et formelt vedtak i Stortinget, som skulle behandle saken til høsten.
Men da utkommet av konkurransen ble annonsert, møtte forslaget fra Schirmer og von Hanno motstand i pressen. Prosjektet ble blant annet karakterisert som «middelaldersk kirkestil, der lignet et tysk justispalass eller rådstue fra hanseatisk tid». Det passet ikke som bygning for et moderne folkestyre, ble det hevdet.
Kritikerne ønsket noe nytt, en bygning med et «Nutid-Præg» – et moderne bygg som kunne gjenspeile Stortingets demokratiske verdier og nøkternhet. Da skjedde det noe som skulle øke temperaturen i debatten ytterligere. En ung og ukjent svensk arkitekt kastet seg inn i konkurransen med et unikt og oppsiktsvekkende forslag som skulle vekke både begeistring og harme.