Karl Oscar Antonsen Ruud var født i Trøkstad den 26. oktober 1872. I en alder av 29 år ble han i 1901 ansatt som Stortingets vaktmester, i hard konkurranse med 178 andre søkere. Ruud kom fra en stilling som formann i et elektrisitetsverk. Det var Statens bygningsinspektør som hadde ansvaret for tilsettingen, og i et brev til Finansdepartementet står det at man under utvelgelsen hadde lagt vekt på ansøkerens alder, utdannelse, opptreden og familieforhold. I brevet går det frem at det var en annen sterk kandidat til stillingen, men at valget hadde falt på Ruud etter et møte med Stortingets presidentskap.

I 1901 flyttet Oscar Ruud fra Skedsmo og inn i stortingsbygningen med sin kone Olga, unge sønn Osvald Leonhard (født i 1893) og svigermor Lovise Olsen Larsen, som ved folketellingen i 1900 var oppført som enke. Vaktmesteren og hans familie disponerte en leilighet i kjelleretasjen i fløyen mot Stortingsgaten, med egen inngang. Ved folketellingen i 1923 bodde den 20 år gamle hushjelpen Gunvor Iversen sammen med familien, også hun fra Skedsmo.

Stortingets vaktmester hadde som ansvar å holde daglig tilsyn med Stortingets del av bygningen og det elektriske lysanlegg, samt utføre mindre reparasjoner. Riksarkivet, som holdt til i deler av bygningen frem til 1914, hadde egen vaktmester. Da Ruud hadde hatt stillingen i fem år søkte han i 1906 Finansdepartementet om en forbedring av lønnen, fra 1000 kroner til 1200 kroner i året. I brevet gikk det frem at han utførte mye arbeid utenom det som kunne forventes av en vaktmester, og at stillingen i f.eks. justisbygningen eller regjeringsbygningen var bedre betalt.

Den daværende stortingspresident Carl Berner støttet Ruuds krav. «Da hr. Ruud har lagt for dagen stor dyktighet og samvittighetsfullhet i sin stilling, og både under Presidentkollegiet og hos Stortingets kontorsjef har vunnet anerkjennelse herfor, må jeg på det beste anbefale ovenstående andragende til bevilgelse», skrev Berner nederst på Ruuds brev til Finansdepartementet.

I tillegg til vaktmesterarbeidet hadde Ruud som oppgave å fremvise stortingsbygningen til besøkende fra inn- og utland. I Stortings-Cicerone fra 1914, som også er oversatt til engelsk, fransk og tysk, står det at bygningen kunne besøkes ved henvendelse til vaktmesteren mellom klokken 10 og 19, eller mellom klokken 14 og 17 i tingtiden, da det var pause i stortingsmøtene. Møter i Stortinget ble som hovedregel avholdt fra klokken 10 til 14 og fra klokken 17 til 20.

Oscar Ruuds sønn Osvald gjorde også tjeneste i Stortinget. I folketellingen for 1910 står han oppført som telefonvakt, og på fotografier fra 1913 er han titulert som en av to hjelpebetjenter i et betjentkorps på seks personer.

Det var begivenhetsrike år Oscar Ruud opplevde i Stortingets tjeneste. Stortingsbygningen ble arena for store demokratiske begivenheter – som unionsoppløsningen og kongevalget i 1905 og Stortingets første kvinnelige representant Anna Rogstad i 1911. Det må ha vært en spennende tid å være i Stortingets tjeneste. Så brøt annen verdenskrig ut, og under tysk okkupasjon ble den aldrende vaktmesteren satt på hard prøve.

Kort tid etter at tyske okkupasjonsmyndigheter inntok stortingsbygningen i aprildagene i 1940, fikk Ruud beskjed om å avholde seg fra enhver tjenestehandling. I et brev fra Stortingets kontor til Riksarkitekten (tidligere Statens bygningsinspektør) ble Lønnsdirektoratet bedt om å føre vaktmesteren på listen over overflødig arbeidskraft. Samtidig ble det opplyst om at den tyske rikskommissæren foreløpig lot Ruud beholde leiligheten i Stortinget.

Det skulle vise seg at Oscar Ruud fikk bli boende i stortingsbygningen og fortsette i stillingen som vaktmester gjennom hele okkupasjonstiden. Men på én betingelse: Han måtte melde seg inn i Nasjonal Samling. Da dette ble oppdaget av norske myndigheter etter krigen ble Ruud bedt om å flytte ut av stortingsbygningen sporenstreks og lønnen hans ble stoppet.

I et forsvarsskrift til Riksarkitekten den 23. mai 1945 ba Oscar Ruud om forståelse for sine handlinger, og han anmodet sin tidligere arbeidsgiver om å utbetale ham hans rettmessige pensjon. På dette tidspunktet hadde Ruud flyttet ut av stortingsbygningen og var nær 73 år gammel.

I brevet skrev Ruud at han gjentatte ganger under krigen var blitt oppsøkt og truet til å melde seg inn i NS. «Da jeg ikke så meg noen utsikter til å skaffe meg en annen bolig den tiden og den nervepåkjenning som voldte meg under de mangeartede trusler hadde jeg ingen annen utvei enn å underskrive en innmeldingsblankett som ble meg forelagt», skrev Ruud.

Ruud unnlot å betale kontingent, og han deltok aldri i noen NS-møter. «Jeg har aldri vært tilhenger av nazipolitikk», slo Ruud fast, «dertil har jeg vært alt for fedrelandsvennlig innstilt». Ruud skrev videre at han hele tiden ytet bidrag til Hjemmefronten og at han benyttet enhver anledning under krigen til å avlytte og spre nyhetssendinger fra London, noe som ble mulig da tyskerne satte inn en radio på vaktværelset hans.

På brevet er det gjort flere tilførsler i margen som tyder på at saken ble sendt videre til Finansdepartementet og Pensjonskassen. Hvordan det endte forteller dessverre ikke denne historien. Vi får håpe at det ble vist forståelse for denne, med Ruuds egne ord, «tåpelige handling å underskrive innmeldelsen i NS». Forhåpentligvis fikk Oscar Ruud sin rettmessige pensjon, etter lang og tro tjeneste for Stortinget og stortingsbygningen.

Kilder:

Finansdepartementets ekspedisjonskontors arkiv, arkivboks nr. 11 Stortingsbygningen 1872-1937 og nr. 13 Stortingsbygningen 1909-1946. Riksarkivet.

Stortings-Cicerone med illustrasjoner, utgitt av stortingsbetjent Aage Rødvik i 1914. Et album med fotografier fra 1913 og 1914 finnes i stortingsarkivet.