Diskusjonen om stortingsbygningens fremtid ble raskt tatt opp igjen etter krigen. Plassmangelen var påtrengende og de fem krigsårene hadde slitt på bygningen. Det var bakgrunnen for at Stortingets presidentskap ba Riksarkitekten om å planlegge et nytt tilbygg i Akersgata, og en ominnredning av selve stortingsbygningen.

Da Riksarkitektens tegninger ble lagt frem for Stortinget ble debatten lang. Flere representanter stilte spørsmål ved tidspunktet for prosjektet. Var det riktig å bevilge penger til eget hus i en tid der materialknapphet og boligmangel rådet i resten av landet? Andre undret seg over om byggeplanene var for kortsiktige, når noe først skulle gjøres.

Det store flertallet støttet likevel opp om planene. Dette handlet om mer enn de praktiske arbeidsforholdene, argumenterte tidligere stortingspresident C. J. Hambro. «For folkets fremtreden, for vår nasjonale fasade er det ikke helt uten betydning å ha en parlamentsbygning som gjør inntrykk av at den er beregnet på at det skal gjøres et effektivt og raskt arbeid under de beste arbeidsforhold». Slik det var hadde Stortinget trolig den dårligste parlamentsbygningen i Europa, hevdet Hambro.

Riksarkitektens forslag ble til slutt vedtatt, mot ti stemmer. Av hensyn til gjenreisningen etter krigen skulle oppstarten vente til 1947 eller 1948. I mellomtiden bearbeidet Riksarkitekten sine planer videre.

De første tegningene hadde vist en ny fløy i samme stil og høyde som stortingsbygningen. Da Riksarkitekten la frem de ferdige byggeplanene, 28. mai 1948, hadde mye skjedd. Ikke bare var høyden økt fra tre til sju etasjer, det arkitektoniske utrykket var totalforandret. Målet om å imitere stortingsbygningens arkitektur var forlatt, fortalte Riksarkitekten. En ren og moderne fasade skulle prege det nye tilbygget.

Både størrelsen på bygget og den moderne fasaden skapte sterke reaksjoner. En vond blanding av gammelt og nytt, skrev Dagbladet. En koloss, en knusende skyskraper, et misfoster, var andre beskrivelser av tilbygget.

Planene for det nye regjeringskvartalet påvirket antagelig også synet på utvidelsen av stortingsbygningen. Nå skal en annen side av sentrum ødelegges, skrev arbeiderpressens ukeblad Aktuell. Aftenposten mente at Oslo var så arkitektonisk svakt fra før at det ikke ville tåle et nytt «sjokk-anlegg attåt alt det andre».

I saken «Hvorfor ikke rive stortinget?» spurte Dagbladet om det kanskje var mer fornuftig å bygge helt nytt, istedenfor å lage et lappverk som raskt ville bli for lite. Avisen var verken først eller sist ute med det forslaget. Mange av dem som argumenterte for en ny og moderne stortingsbygning så den imidlertid for seg et annet sted i byen. Da kunne den gamle bygningen brukes til noe annet, som universitet eller regjeringsbygg.

Riksarkitektens forslag ble møtt av så massiv motstand at det ble lagt bort. Stortinget valgte isteden å lyse ut en åpen arkitektkonkurranse. Men debatten om stortingsbygningens fremtid var på ingen måte over med det. Og nettopp arkitekten bak det planlagte regjeringskvartalet, Erling Viksjø, kom til å spille en viktig rolle i den debatten.

For mer om arkitektkonkurransen, se utstillingskatalogen «To arkitektkonkurranser».

Referanser:
Stortingstidende 25.3.1946, s. 847.
Aftenposten 31.5.1948, Dagbladet 31.5. 1948 Aktuell 12.6.1948