Stortingspresident Harbitz hadde lang fartstid i Stortinget. Han ble innvalgt som representant fra Nordre Bergenhus amt i en alder av 34 år i 1836 og satt på Stortinget i de kommende 12 periodene, i tillegg til tre overordentlige storting. Stortinget valgte ham til president hele 10 ganger, fra 1848 til hans siste stortingsperiode i 1868‒69, så det var en høyt aktet og erfaren stortingspresident som hadde æren av å innvie den nye stortingssalen.

Hvem var Harbitz?

Georg Harbitz vokste opp under trange kår og mistet faren sin da han var liten gutt. Sognepresten i hjembygden Haus passet på Georg, og elleve år gammel flyttet han til Bergen, der familien Prahl tok ham under sine vinger. Han gikk på byens realskole, begynte på teologistudier i 1821, og bare 24 år gammel ble han sogneprest i Askvold.

Harbitz var en virksom mann som i løpet av sin karriere besatt en rekke embeter og verv. I tillegg til flere presteembeter og nær 35 år som folkevalgt, var han medlem av en lang rekke statlige kommisjoner og komiteer. Under tiden i Stortinget ble han, foruten å være Stortingets president i over 20 år, valgt til en rekke kongelige deputasjoner og spesialkomiteer. Samme året som han ble valgt til president første gang, i 1848, ble han også valgt til statsrevisor. I 1866 mottok Harbitz en betydelig årlig pensjon og anerkjennelse av kongen for den dyktighet og nidkjærhet han over et langt tidsrom hadde vist under utførelse av fremtredende statsborgerlige verv.

Stortingets erfarne president hadde hatt æren av å innvie en ny sal tidligere også, da Stortinget tok i bruk Universitetets festsal til plenumsmøtene i 1854. Det finnes ingen referater fra denne tiden, Stortingets forhandlinger ble referert først fra 1857, men talen hans i den nye stortingsbygningen i 1866 er i sin helhet tatt inn i Stortingsforhandlinger. Den er også gjengitt i Vilhelm Haffners bok Stortingets hus.

En bygning der Stortinget følte seg vel

Harbitz åpnet sin tale med å ønske representantene velkomne i denne sal, i dette hus, som nasjonen har reist for sine representanter. Han takket den lærde skole i hovedstaden (Katedralskolen) og Universitetet for den velvilje som i over femti år var blitt vist Stortinget. Det lå et godt forvarsel i at Stortinget hadde bodd sammen med skolen og universitetet så lenge, mente Harbitz, og han håpet at det lys og det frihetssinn som utgikk fra lærdom og vitenskap fortsatt ville skinne som et lys over den nye stortingssalen.

Harbitz takket også kunstneren, Emil V. Langlet, hvis tanke og idé har funnet sin form i bygningen. «Vi vil takke ham, fordi han har uafladelig vaaget over og haft Omhu for, at Alt maatte udføres paa det Bedste, vi vil takke ham for hans Arbeide, hans Bestræbelser, hans Møie; vi vide, at det var hans Maal, at denne Bygning baade i det Indre og det Ydre maatte bære Præg af, at det var Nationalrepræsentationens Hus, at det maatte være hensigtsmæssigt for sit Øiemed, og at Storthinget her maatte finde sig vel.»

Les hele talen til Harbitz her.

Stortingspresidenten avsluttet den høytidelige innvielsen med å gå til behandling av to små og symbolske saker: «Saa være da denne Sal indviet til en Storthingssal, indviet i Herrens Navn, og i hans Navn ville vi nu gaa over til vor daglige Gjerning!».

Bøker og instrumenter på dagsordenen

På dagsordenen sto to saker fra militærkomiteen. Den første dreide seg om salg av overtallige gårder fra det såkalte militære sjefsgårdsfond, der summene gikk til ulike hospitalstiftelser. Den andre saken dreide seg om anvendelse av renter fra Sjøkadettkorpsets Fond til innkjøp av bøker og instrumenter for Marinens korps og bibliotek, og til årlige stipend for offiserer og lærere ved sjøkadettinstituttet til reiser i vitenskapelig øyemed.

Begge saker ble enstemmig vedtatt uten debatt før festtalene fortsatte i byens eldste og mest fornemme hotell, Hotel du Nord, nær Stortingets gamle lokaler i Dronningens gate.