Kirkekomiteen på Stortinget 1906‒1909. Stortingsrepresentantene var misfornøyd med arbeidslokalene. Det var trangt, tung luft og mangel på sollys ‒ simpelthen under Stortingets verdighet, mente flere. Foto: Stortingsarkivet
Den kummerlige stortingsbygningen
Stortingsmennene er misfornøyd med stortingsbygningen, skrev Aftenposten i 1931. Kummerlig og husmannsaktig, var representantenes egne ord.
Kirkekomiteen 1900‒1903. T. Myrvang (stående til venstre), H. Horst (formann), G. Graarud, J. Hoff (sekretær), Chr. Knudsen, K. Sanderød, Jak. Andersen, H. Bøen og O.G. Fuglestvedt. Foto: Stortingsarkivet
I 1930-årene blusset diskusjonen om stortingsbygningen opp på nytt. Stortingssalen var blitt for liten, men representantene var også misfornøyd med arbeidsforholdene utenfor salen.
«Det klages jo stadig over de dårlige arbeidslokaler, over komiteværelsene, formannsværelsene, som i stor utstrekning aldri får en solstråle, og enhver som har sitt arbeid i underetasjen her, vil vite at det efter vår tids krav og forhold er i høieste grad mangelfulle arbeidsrum som der bydes representantene.»
Uttalelsen fra Stortingets visepresident, Magnus Nilssen, var representativ for stemningen i huset.
Militærkomiteen på Stortinget, 1937. Tolv menn rundt bordet, og enda fire bak. Foto: Stortingsarkivet
Stortingsrepresentantene satt sammen i komiterommene når de jobbet. Så mange som tolv personer kunne sitte rundt det samme bordet. Forlot de plassen, eller komiteen avholdt et av sine mange møter, måtte alle papirer ryddes vekk.
I komiterommene var det én skrivemaskin og én telefon på deling. Støyen fra samtaler og telefonens kiming forstyrret arbeidsroen, rapporterte representantene.
Tung luft var også et stadig tilbakevendende tema. Ventilasjonen var mangelfull, og representantene spekulerte i hvorvidt Helserådet ville godtatt luftkvaliteten. Men som stortingspresident C. J. Hambro påpekte, hjalp det nok heller ikke at komitemedlemmene røyket en hel del tobakk under arbeidet.
Landbrukskomiteen 1900‒1903. F.v. (sannsynligvis): T.M. Kleppen, N. Hestnes, A. Galtvik, A. Strengehagen (sekretær), E.G. Schanche (formann), J. Bull-Tornøe, Kai Møller, M. Haug og P. Larsen. Foto: Stortingsarkivet
Komitelederne og lederne for partigruppene hadde egne arbeidsrom, men de var heller ikke mye å skryte av. Venstrerepresentant Christian Stray var blant dem som strevet med å finne arbeidsroen i komiterommene, men han misunnet likevel ikke komiteformennene deres «mørkekammer» i kjelleretasjen. Bygningens lokaler var i det hele tatt under Stortingets verdighet, hevdet Stray. Det var han ikke alene om å mene.
Det var ikke lenger et spørsmål om noe måtte gjøres med stortingsbygningen, men hva som skulle gjøres. Det ble diskutert, både i avisene og i stortingssalen. En ny moderne stortingsbygning et annet sted i byen var løsningen, mente noen. Andre argumenterte for en ombygging eller et tilbygg. De mest radikale foreslo å rive stortingsbygningen og bygge nytt på den samme tomten. Saken var under utredning, men før den fikk sin løsning satte krigen en foreløpig stopper for videre planer.
Referanser:
Aftenposten 25. mars 1931, s. 2.
Stortingstidende, Magnus Nilssen, 8.2.1938, s. 161.
Stortingstidende, C. J. Hambro, 8.2.1938, s. 162.
Stortingstidende, Christian Stray, 17. mars 1937, s. 306‒307.