Bjørnson var, som Langlet, venn av billedhuggeren Christopher Borch, og i et brev til Langlet skrev Borch at Bjørnson «lengtes etter å gjøre ditt personlige bekjentskap, han vil på mange måter kunne stå deg bi, og han vil på alle måter virke for at din sak må fremmes».

Da diskusjonen i 1857 sto mellom forslaget til Schirmer og von Hanno og forslaget til Langlet, skrev Bjørnson innlegg på innlegg i Morgenbladet der han sablet ned det nygotiske forslaget. «Slig Stil i alt for tydsk Aand [vil] være os modbydelig … Storthingsmændene vil ikke kunde føle sig hjemme i den, vi andre heller ikke», skrev Bjørnson.

Langlets forslag, derimot, var befriende fri for tårn og annen stas. Bjørnson løftet frem det nyskapende og nøysomme hos Langlet. Det norske folk var ikke vant til å se noe så enkelt og edelt, mente Bjørnson, men han var overbevist om at Langlets tegning ville vinne flere og flere tilhengere.

Bjørnson skrev utrettelig til støtte for Langlets prosjekt. Med tanke på hvor jevnt løp det til slutt var mellom Langlets og Hansens forslag i 1860 kan det ikke være tvil om at Bjørnsons myndige stemme må ha hatt stor betydning. Men dikteren var langt ifra trygg på utfallet av saken, og han ga i et brev til Langlet uttrykk for enorm lettelse da det endelig ble avgjort i mai. Brevet nedenfor, beskriver hvilke følelser som var i sving under kampen for stortingsbygningen og hvilket engasjement den skapte:

Efter i otte Dage at have levet i grusom Uvished om Udfaldet, uden Mod til at telegrafere Spørsmaal ind, men med halv Vished om et bedrøveligt Udfald siden i allesammen taug – og glemte mig, - mig som ikke fik sove for dette; som bad saa inderligt til Gud for dig, som igaar blev glad som paa min Bryllopsdag, - efter i hele otte Dage at vaagne til et stort martrende Spørsmaalstegn og frygte hvert Bud som kom til Gaards, - bringer Aftenbladet mig igaar et Hurra, og nok et for dig og din Sag!

Ja, Langlet, af Alle, der lykønsker dig, gjør Ingen det inderligere end jeg. Jeg holder saa af dig, du er saa kristelig, saa tro, saa beskeden; saa er der noget tendert over hele din Tanke, som indtager mig.

Fang nu Mod og Haab! Arbejd nu frem for fulde Sejl og lad Vorherre være ved Roret som fordum! Bliv en dygtig Mand, Langlet; du ser, at Gud har villet styrke dig til et Redskap.

Din Ven,
Bjørnstjerne Bjørnson