Stortingsbygningen har stått i sentrum for en rekke store begivenheter og det har vært tradisjon for å pynte bygget når store nasjonale hendelser har funnet sted. Her kan du se bilder av bygningen med pynt og dekor gjennom tidene.

Rundt om i stortingsbygningen står møbler signert anerkjente Rastad & Relling Tegnekontor. Firmaet hadde ansvar for møbler og inventar under den store utvidelsen og ombygningen av stortingsbygningen i 1950-årene.

Nils Holter vant Stortingets arkitektkonkurranse i 1949. Forslaget Ex var i en klasse for seg og et fullbårent prosjekt, mente juryen. Men byggesaken var ikke over med det.

I arkitektkonkurransen om stortingsbygningen i 1949, stod det til slutt mellom to arkitekter: Erling Viksjø og Nils Holter. De to hadde kjempet om et annet offentlig prestisjebygg noen år tidligere, i konkurransen om et nytt regjeringsbygg.

Da Stortinget lyste ut en arkitektkonkurranse i 1949, var målet mer plass og bedre arbeidsforhold for stortingsrepresentanter og ansatte.

Dagens debatt om regjeringskvartalet har igjen satt byutvikling og arkitektur fremst på dagsorden. I 1948 stod stortingsbygningen i sentrum av debatten. 

Den 9. april 1940 kom krigen til Norge og tyske soldater inntok stortingsbygningen. I fem år var Stortinget satt ut av spill og bygningen overtatt av tyske okkupanter.

Stortingsmennene er misfornøyd med stortingsbygningen, skrev Aftenposten i 1931. Kummerlig og husmannsaktig, var representantenes egne ord. 

I 1958 ble det ikke holdt ett eneste møte i stortingssalen. Årsaken var arkitekt Nils Holters ombyggingsarbeid i stortingsbygningen. Dette året stod utvidelsen av selve salen for tur.

Da stortingssalen stod ferdig i 1866 var den tilpasset 111 stortingsrepresentanter. Antallet representanter økte i årene som fulgte. Etter noen tiår var salen fylt til bristepunktet. Stortinget var i ferd med å vokse ut av sin egen stortingssal.

Stortingsbygningens hovedinngang på Løvebakken ble til å begynne med bare åpnet ved spesielle anledninger. Til daglig var det inngangen i Akersgata som var i bruk.

Stortingets vaktmester Oscar Ruud opplevde begivenhetsrike år i Stortingets tjeneste, fra unionsoppløsning og selvstendighet i 1905 til krig og okkupasjon i 1940.

Siden 1866 har stortingsbygningen opplevd stor variasjon i aktiviteten. Under Stortingets samlingstid var det yrende liv og høyt tempo. Med ett var sesjonen slutt, sakene var ferdigbehandlet og daglige gjøremål kalte representantene hjem.

Stortinget delte huset ikke bare med andre offentlige virksomheter, i en periode bodde det også flere familier i stortingsbygningen. Det skal til og med ha forekommet barnefødsler i stortingsbygningen!

I 1866 var det flere offentlige virksomheter som flyttet inn i stortingsbygningen. Den største av dem var Riksarkivet, som disponerte store deler av bygget frem til 1914.

I dag er det en selvfølge at stortingssalen er rød, og maleriet av riksforsamlingen på Eidsvoll er et av salens viktigste kjennemerker. Men da stortingssalen ble innviet den 5. mars 1866 var veggene hvitmalte og riksvåpenet prydet veggen bak presidentpodiet. Maleriet «Eidsvold 1814» kom først på plass i 1885.

Stortinget hvilte ikke, og dagen etter innvielsesfesten sto flere store saker på dagsordenen. Den første til å føre ordet var Johan Sverdrup, Stortingets ledende opposisjonspolitiker. Sverdrup preget den politiske debatten i den nye stortingssalen i de neste 20 årene.

Det var mange fornemme gjester til stede under festmiddagen i Hotel du Nords festivitetslokale på ettermiddagen den 5. mars 1866, og blant dem var admiral Thomas Konow, som møtte på Eidsvoll under Riksforsamlingen i 1814.

Da stortingssalen ble høytidelig innviet den 5. mars 1866 var det bare én mann som hadde ordet, Stortingets president Georg Prahl Harbitz.

Etter at stortingsbygningen sto ferdig, fikk Emil Victor Langlet i oppdrag å tegne og utføre flere representative bygg i Drammen.

Under ventetiden i Christiania, mens det ble avgjort om han skulle få endelig klarsignal til å bygge stortingsbygningen eller ikke, opptok Langlet seg med andre prosjekter.

Stortingsbygningen er rik på detaljer både utenpå og inni. Overalt ser man spor etter Langlets fantasifulle dekor, en sammenblanding av stilarter, nytt og gammelt.

Bjørnstjerne Bjørnson var en av Langlets viktigste støttespillere under debatten om stortingsbygningen på 1850- og 1860-tallet, og de to beholdt kontakten i årene etter.

Arkitekt Langlet hadde øye for tekniske løsninger og detaljer. Da stortingsbygningen sto ferdig i 1866 inneholdt den blant annet et avansert varmtvannsanlegg og ventilasjonssystem, og et rørpostsystem bestilt fra Paris.

I Riksantikvarens arkiv, deponert i Riksarkivet, finnes et stort tegningsmateriale av Emil V. Langlet, det meste utarbeidet i 1860. 

Arbeidet med stortingsbygningen tok til i august 1860, og etter et drøyt års arbeid på tomten var det høsten 1861 klart for å reise granittsokkelen som bygningen skulle hvile på.

Emil Victor Langlet ble født i 1824 i Borås i Sverige. Han var elev ved Chalmerska Slöjdskolan i Gøteborg før han fikk praksis hos en vannverksbygningsmester i 1841.

Langlet måtte tåle mye kritikk for sin bygning, men så vidt vi kjenner til ble det ikke sagt ett negativt ord om utformingen av hans stortingssal. Den ble både av samtiden og ettertiden betraktet som meget vellykket.

Da debatten om de ulike bygningsforslagene raste som verst, fikk Langlet solid støtte fra dikteren og nasjonsbyggeren Bjørnstjerne Bjørnson.

Selv ikke med et stortingsvedtak i 1857 var saken altså avgjort. Langlet måtte gjennom mange prøvelser før han endelig kunne gå i gang med sitt prosjekt. 

Langlet befant seg på en lengre studiereise utenlands da han fikk høre om den pågående konkurransen om en stortingsbygning. 

Emil Victor Langlet kom i hui og hast til Christiania med tegninger til en stortingsbygning i februar 1857. Da var egentlig konkurransen avsluttet for lengst, og Schirmer og von Hanno var utropt til vinnere.

Spørsmålet om hvor en stortingsbygning skulle ligge og hvordan den skulle se ut var del av en større og mer overgripende debatt om hvordan den unge staten skulle formes.

Hovedårsaken til Stortingets tilbakeholdenhet med å oppføre en egen stortingsbygning var økonomien. 

Diskusjonen om hvor i hovedstaden en stortingsbygning skulle plasseres verserte i flere tiår.

Det tok over femti år før Stortinget fikk sin egen bygning. Riksforsamlingen på Eidsvoll bestemte at Stortinget skulle samles i rikets hovedstad, men ikke hvor de folkevalgte skulle holde møtene sine.