Stortinget var det første parlamentet som var vertskap for en konferanse i den Interparlamentariske Union (IPU). Konferansen åpnet 2. august 1899 og de 251 deltakerne gikk i prosesjon fra Universitetet til Stortinget. Foto: Stortinget.
Stortinget og utenrikspolitikken før 1917
Den 20. januar 1917 opprettet Stortinget en spesialkomité for utenrikssaker.
Opprettelsen markerer et viktig skille i Stortingets befatning med utenrikspolitikken, som før 1917 var begrenset. Unionskonflikten med Sverige og et manglende norsk utenriksvesen gjorde imidlertid at de folkevalgte søkte seg til internasjonale arenaer.
Avskrift av Alfred Nobels testamente av 27. november 1895. Stortingsarkivet, 1897. Stortingets engasjement i fredssaken er sannsynligvis en av årsakene til at Alfred Nobel i sitt testamente ga Stortinget i oppdrag å dele ut Nobels fredspris.
Det er regjeringen som har ansvaret for å føre utenrikspolitikk. I Grunnloven er dette forankret i § 26, med ordlyden «Kongen har rett til å innkalle tropper, begynne krig til forsvar av landet og slutte fred, inngå og oppheve forbund, sende og motta sendemenn». Ordlyden er ikke vesentlig endret siden Grunnloven ble skrevet i 1814, men graden av samhandling mellom den utøvende makten (regjeringen) og den bevilgende og lovgivende makten (Stortinget) har endret seg vesentlig.
Utenrikspolitikken i unionstiden
Da Stortinget vedtok unionen med Sverige høsten 1814, havnet utenrikspolitikken i Sverige. Kongen, som ansvarlig for utenrikspolitikken, var riktignok både svensk og norsk, men utenriksministeren var svensk. Dette ble en verkebyll i unionen og en av årsakene tiløkende misnøye utover 1800-tallet.
Stortingets manglende innflytelse på utenrikspolitikken ble særlig problematisk i tiden etter 1884. I Riksretten mot regjeringen Selmer i 1884 befestet Stortinget grunnlovsendringen om statsråders adgang til Stortinget, som sikret kontroll over regjeringen. Det parlamentariske prinsippet ble imidlertid ikke gjeldende for utenriksvesenet, som ble styrt fra Sverige. Krav om full likestilling i utenriksstyret ble det dominerende tema i Stortinget i tiårene etter 1884.
Kampen om et eget norsk utenriksvesen ble også unionens dødskamp. Stortinget krevde at Norge skulle få egne konsuler i utlandet som ivaretok Norges interesser. Men motstanden i Sverige var stor og forhandlinger forble resultatløse. I 1904 strandet forhandlingene med det som i Norge ble oppfattet som svenske «lydrikepunkter» og en norsk aksjonslinje ble utløst.
Fredssak og interparlamentarisk arbeid
Protokoll for Stortingets fredsforening 1901–1919. Stortingsarkivet. Stortingets fredsforening ble stiftet i 1890 og var en selverklært avdeling av IPU. Flertallet av stortingsrepresentantene var medlem i foreningen, så mange som 91 av 117 representanter etter valget i 1903, noe som viser hvor sterkt fredstanken sto.
Mens den bitre unionsstriden om konsulatvesenet pågikk, fant Stortinget andre måter å hevde seg utenriks på. Ved århundreskiftet sto fredssaken sentralt i Europa, og parallelt med opprustningen pågikk det et intenst arbeid for fred og voldgift mellom landene. Stortinget var blant de mest aktive parlamentene, og norske politikere deltok på fredskonferanser i regi av Den interparlamentariske union (IPU), den viktigste internasjonale organisasjonen frem til Folkeforbundet ble etablert i 1920, nesten hvert år fra 1890.
I 1899 var Stortinget det første parlamentet til å åpne sine dører for IPU, som vertskap for den 9. interparlamentariske fredskonferanse i Kristiania. Engasjementet kan også illustreres med det betydelige antallet representanter som ble sendt til fredskonferansen i Paris høsten 1904. Den norske delegasjonen var på til sammen 22 medlemmer, ikke tilfeldig like mange som den svenske.
Stortingets engasjement i fredssaken var trolig en viktig en årsak til at Alfred Nobel i sitt testamente av 1895 ga Stortinget i oppdrag å utpeke en komité som skulle dele ut en fredspris. Den norske nobelkomité ble etablert i 1897 og delte ut den første fredsprisen i 1901. Arbeidet i IPU og Nobelkomiteen ble viktig for Stortinget og Norge i kampen for å hevde seg som en selvstendig nasjon med egen utenrikspolitikk.
Unionsoppløsningen 1905
Da forhandlinger med Sverige om eget norsk konsulatvesen ikke førte frem, gikk regjeringen og Stortinget sammen om en aksjonslinje. I februar 1905 nedsatte Stortinget en spesialkomite, og etter innstilling fra komiteen vedtok et samlet storting å oppløse unionen med Sverige den 7. juni 1905. Bruddet med Sverige ble først fullendt i oktober, etter forhandlinger i Karlstad. Spesialkomiteen fungerte som et konsulterende organ for regjeringen gjennom hele den spente perioden, blant annet i spørsmål om Norges forhold til stormaktene.
Stortinget og utenrikspolitikken etter 1905
Til tross for det tette samarbeidet mellom regjering og storting om Norges forhold til Sverige og stormaktene i tiden før unionsoppløsningen, tok Stortinget liten del i utenrikspolitikken etter at selvstendigheten var vunnet i 1905. Det interparlamentariske fredsarbeidet og Stortingets tette bånd til Nobelkomiteen ble videreført. Men ut over dette var Stortinget lite involvert i internasjonal politikk. Første verdenskrig endret på dette. Etter forslag fra regjeringen, som hadde behov for å drøfte den spente verdenssituasjonen med de folkevalgte, opprettet Stortinget i 1917 en spesialkomité for utenrikssaker.
Les mer om spesialkomiteen for utenrikssaker.
Den 9. interparlamentariske fredskonferansen fant sted 2.–4. august 1899 i stortingssalen, der innredningen var supplert med stoler i rotunden og på gulvet. Konferansen ble åpnet med nasjonalsangen «Ja, vi elsker», etterfulgt av at en ungarsk deltaker ropte «Leve det frie Norge», til stor jubel. Foto: Teknisk Museum.