I 1893 ble det lagt planer om å møte et norsk «grunnlovsbrudd» i konsulatsaken med militære midler. Dette fikk Stortinget til å nedsette den første parlamentariske granskingskommisjon i juni 1893. Blant kommisjonens medlemmer var Peder Rinde, og blant de mange kommisjonen søkte opplysninger hos var Bjørnstjerne Bjørnson.
Ut av unionen
Konsulatsaken ble det verktøy som skulle bringe unionen til opphør. Da kongen nektet å sanksjonere konsulatloven, besluttet Stortinget å oppløse unionen den 7. juni 1905. Etter svensk krav om folkeavstemning ga et overveldende flertall sin tilslutning til beslutningen. Forhandlinger ble innledet i Karlstad, og den 26. oktober anerkjente Sverige norsk selvstendighet.
Riksdagen valgte 17. mai 1895 å vedta ekstra store militærbevilgninger. Overlegninger i ledende politiske kretser i Sverige om å gå til militær aksjon mot Norge ble kjent på den andre siden av grensen og skapte frykt blant dem som visste hvor svakt det norske forsvaret var. Stortinget gav økte bevilgninger til en vesentlig oppgradering av både sjø- og landforsvaret.
Parallelt med opprustningen pågikk et intenst arbeid for fred mellom landene i Europa. Stortinget var blant de mest aktive av parlamentene, og norske politikere deltok på fredskonferanser i regi av Den interparlamentariske union nesten hvert år fra 1890. I 1899 ble konferansen arrangert i Kristiania med Stortinget som møtelokale.
Konsulatsaken ble det verktøy som skulle bringe fellesskapet med Sverige til opphør. Da Oscar 2. nektet å sanksjonere Stortingets vedtak om konsulatloven, ble forberedelser gjort i Kristiania for dagen da 91 års kongefellesskap skulle avsluttes. Den 7. juni fattet Stortinget enstemmig beslutningen om at foreningen under én konge var oppløst.
Sverige stilte som betingelse for å forhandle med Norge at det måtte gjennomføres en måling av nordmennenes mening om unionsoppløsningen. Folkeavstemningen den 13. august mobiliserte 85,4 % av de stemmeberettigede. På kort tid ble det organisert innsamling av underskrifter fra kvinner til støtte for unionsoppløsningen.
Fire delegater fra hvert land møttes i Karlstad 31. august for å forhandle om temaer Sverige hadde foreslått. Det svenske kravet om riving av de norske festningene ble møtt med et motkrav om opprettelse av en demilitarisert sone langs grensen i begge land. Etter at statsministrene i enerom hadde løst de vanskeligste flokene, kunne en avtale underskrives 23. september.
Allerede 1. juni omtalte Michelsen overfor regjeringskolleger prins Carl av Danmark som en mulig kandidat til den norske tronen. Etter folkeavstemning 12.-13. november valgte Stortinget den 18. november Carl til Norges konge. Prinsen aksepterte og tok navnet Haakon. Den 27. november møtte Haakon 7. i Stortinget og avla kongeeden.