Riksrettssaken mot Selmer i 1884
Riksrett ble benyttet som et redskap av Stortinget for å øke innflytelsen over den utøvende makt. Den største riksrettssaken var mot regjeringen Selmer i 1883-84. Bakgrunnen var statsrådssaken og dommen la grunnlag for en parlamentarisk styreform og dannelsen av politiske partier.
Årene under Carl Johans regjeringstid var preget av konflikt mellom Stortinget og kongen og hans regjering. Etter Carl Johans død hersket det noen harmoniske tiår før maktkampen brakte løs igjen på 1870- og 1880-tallet.
Statsrådssaken og vetostriden
Statsrådssaken var det sentrale stridstema på alle storting i 1870-årene. Stortingets flertall besluttet, gjennom tre identiske lovvedtak, at Grunnloven skulle endres slik at statsrådene pliktet å møte i Stortinget for å svare for sine handlinger. Stortingets mål var å få innflytelse over regjeringen – og å kunne påvirke hvem som satt i den. Kongen og hans regjering svarte med å nekte å sanksjonere (godkjenne) grunnlovsendringen.
Den 17. mars 1880 vedtok Stortinget at beslutningen om statsråders adgang til Stortingets forhandlinger skulle være gjeldende grunnlov. Stortinget hadde vedtatt det samme grunnlovsforslaget tre ganger, og med det var kongens vetorett ikke lenger gjeldende. Kongen hadde, ifølge flertallet på Stortinget, kun en utsettende vetorett i grunnlovssaker. Kongen og regjeringen, på sin side, mente vetoretten i grunnlovssaker var absolutt, og nektet å godkjenne vedtaket.
...at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender...
En voksende venstreside
Etter stortingsvalget i 1882 fikk venstresiden, med Johan Sverdrup som leder, over 60 prosent av stemmene. Da regjeringen fortsatt nektet å bøye seg for Stortingets krav, grep flertallet nok en gang til sitt mektigste våpen: Riksretten.
En omfattende riksrettssak
Det ble reist sak mot samtlige 11 medlemmer av regjeringen, med statsminister Christian August Selmer i spissen. Riksretten åpnet i lagtingssalen den 18. mai 1883 med 17 dommere utnevnt av Stortinget og 9 dommere fra Høyesterett. Det ble reist sak mot hver statsråd for seg, og det tok 11 måneder før den siste dommen ble avsagt den 1. april 1884.
Saken mot Selmer ble etter reglementet holdt for åpne dører med referat offentliggjort i Rigsretstidende. Fra 22.- 27. februar 1884 lukket retten sine dører for å votere over skyldspørsmålet. Høyesterettsdommerne stemte for frifinnelse. Av de 17 lagtingsmedlemmene voterte 15 for at Selmer skulle tape sitt embete, 2 imot. Statsminister Selmer ble fradømt sitt embete og måtte betale et betydelig beløp i saksomkostninger. Syv andre statsråder delte hans skjebne, mens de siste tre ble ilagt en bot.
Den første parlamentariske regjering
Kongen forsøkte etter riksrettssaken å utnevne en ny konservativ regjering, uten hell. Til slutt måtte han gi etter for Stortingets krav, og den 26. juni 1884 ble Johan Sverdrup utnevnt som statsminister. Sverdrup ble med dette statsminister i den første parlamentariske regjering i Norge, og med riksrettsdommen i 1884 hadde Norge gjennomgått den kraftigste politiske rystelsen siden 1814.
Partidannelse på Stortinget
Den politiske striden mellom Stortinget og kongen og hans regjering på 1870- og 1880-tallet førte også til dannelsen av de første politiske partiene i Norge. Venstre var først ute med å etablere seg som et parti i opposisjon til den konservative og kongevennlige fløyen i Stortinget. De konservative svarte med å etablere Høyre like etter. I flere tiår skiftet disse to partiene på å ha regjeringsmakten.
Les om åpningen av riksrettsarkivene i 1924 her.
Les om den siste riksrettssaken mot regjeringen Berge i 1926-27 her.