Landskvindestemmeretsforeningen under et møte på Lillehammer, år ukjent. Nasjonalbiblioteket.
Stemmerettskampen 1890–1913
Stemmerettsparagrafen fra 17. mai 1814 ble ikke mye endret i 1913. Endringen inneholdt i grunnen bare en presisering av at man med norske borgere mente både «Mænd og Kvinder». Grunnloven, som trygget de borgerlige frihetene, rakk å runde nesten hundre år før kvinnene fikk gjennomslag for sine politiske rettigheter.
Det første grunnlovsforslaget om kvinners stemmerett var underskrevet av bl.a. Viggo Ullmann, Gina Krogh og Johan Castberg. Stortingsarkivet.
Kvinnestemmerett på dagsordenen
Det første forslaget om stemmerett for kvinner ble fremmet av venstrerepresentantene Ullmann og Thomesen m.fl. i 1886. Forslaget ble grundig behandlet av konstitusjonskomiteen i Indstilling S. XIV for 1890.
Komiteen uttrykket forståelse for den voksende kvinnebevegelses krav til sosiale og økonomiske rettigheter. Flertallet av komiteens medlemmer konkluderte likevel med at kvinners deltakelse i det offentlige liv ikke var å anbefale, og innstilte til Stortinget ikke å vedta forslaget.
Det ble en heftig debatt i Stortinget 5. og 6. juni 1890 der det tydelig kom frem hvilke prinsipielle ulikheter som hersket i synet på kvinnen og kvinnens rolle i samfunnet. Ved voteringen ble forslaget forkastet med 70 mot 44 stemmer.
Før Stortinget behandlet grunnlovsforslaget om stemmerett for kvinner første gang i 1890, ble det samlet inn mange tusen underskrifter til støtte for forslaget. Gina Krog både fremmet forslaget og ledet kampanjen. Se egen nettpresentasjon. Stortingsarkivet.
Umiddelbart etter nederlaget ble det fremmet nye grunnlovsforslag om endringer i stemmerettsparagrafen. Da forslagene kom opp til behandling i 1893 hadde styrkeforholdet i komiteen endret seg, men resultatet ble det samme ved voteringen. Nye forslag ble igjen fremmet.
Under behandlingen av kvinnestemmerettsspørsmålet i 1895, hadde antallet tilhengere økt betydelig. Men man var fortsatt et godt stykke unna et grunnlovsmessig flertall. Mange folkevalgte var skeptiske til å gjennomføre en full likestilling mellom menn og kvinner, med tilhørende fordobling av antallet stemmeberettigede.
En trinnvis utvikling
Ved behandlingen av stemmerettsspørsmålet i 1898 ble stemmeretten utvidet til å gjelde alle menn over 25 år, mens kvinner på nytt ble forbigått. Under debatten kom det frem at flere ville ha stemt for en begrenset stemmerett for kvinner, dersom dette hadde vært et alternativ. En trinnvis innføring av stemmerett for kvinner fikk etterhvert mange tilhengere.
Kommunal stemmerett for kvinner
Parallelt med kravet om statsborgerlig stemmerett for kvinner (stemmerett ved stortingsvalg), ble det også fremmet krav om kvinnelig kommunal stemmerett (stemmerett ved kommunevalg). I 1901 fikk kvinnesaksforkjemperne sitt etterlengtede gjennombrudd. Etter tre uker med tautrekking mellom odelsting og lagting i mai ble endringer i formannskapsloven vedtatt, og kvinner med en viss formue eller inntekt fikk kommunal stemmerett.
Midlertidig tilbakeslag
Grunnlovsforslag om begrenset statsborgerlig stemmerett ble behandlet allerede påfølgende stortingssesjon, men fordi man ønsket å høste erfaring med den nyvunne kommunale stemmeretten anbefalte konstitusjonskomiteen at Stortinget ikke skulle bifalle forslagene.
Den samme argumentasjonen ble brukt da spørsmålet kom opp igjen i sesjonen 1903–04. Men da Stortinget skulle behandle nye grunnlovsforslag i 1907, hadde begivenhetene i 1905 bidratt til å gi kvinnestemmerettssaken mer tyngde.
Bare tre dager etter at folkeavstemningen var avholdt mottok Stortinget en adresse fra Drammens Kvinderaad og en pakke med over 12 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen. Noen dager senere overleverte LKSF sin adresse (bildet over), sammen med 4275 lister med 244 765 navn. Senere på høsten ble antallet supplert med ytterligere 35 113 navn. Stortingsarkivet.
Underskriftsaksjonen i 1905
Da spørsmålet om unionsoppløsning ble gjenstand for folkeavstemning 13. august 1905, sa regjeringen nei til å la kvinnene delta. Landskvindestemmeretsforeningen svarte med å organisere en storstilt innsamling av underskrifter.
Til sammen ga nesten 300 000 kvinner sin støtte til mennenes politiske aksjon. Til sammenligning var det 368 208 menn som stemte ja til unionsoppløsningen (mot 184 nei).
Begrenset statsborgerlig stemmerett
I konstitusjonskomiteens innstilling fra 1907 ble det referert til den levende interesse og fedrelandskjærlighet som norske kvinner ga utrykk for ved folkeavstemningen i 1905.
Under voteringen i Stortinget 14. juni 1907 ble forslaget om begrenset stemmerett for kvinner bifalt med 96 mot 25 stemmer. Stemmerett for kvinner ble endelig grunnlovfestet, etter nesten 20 års debatt i Stortinget.
I 1907 innstilte komiteen til Stortinget å votere over tre alternative forslag, som alle innebar innføring av en begrenset stemmerett for kvinner. Det første forslaget, fremsatt av representanten Carl Stousland, var fremmet av Kvindestemmeretsforeningen i brev til Stortinget 30. oktober 1903, undertegnet av blant andre Anna Rogstad, Anne Holsen og Ragna Nielsen.
Den siste kampen
Stemmerett ga valgbarhet, og 17. mars 1911 møtte Anna Rogstad som første kvinnelige representant på Stortinget for Frisinnede venstre, som vararepresentant for Høire-lederen Jens Bratlie (se egen nettpresentasjon om Anna Rogstad).
Året før Rogstad møtte på Stortinget hadde kvinner oppnådd alminnelig kommunal stemmerett ved endring i formannskapslovene 27. mai 1910. Det knyttet seg store forventninger til Stortingets behandling av forslag til tilsvarende endring i Grunnloven året etter.
Skuffelsen var stor da forslaget ikke oppnådde grunnlovsmessig flertall ved voteringen 10. august 1911. Det neste stortingsvalget skulle imidlertid luke ut siste rest av motstand, og ved valget i 1912 hadde samtlige politiske partier programfestet alminnelig stemmerett for kvinner.
Tegning i Morgenbladet den 18. mars 1911. Dagen etter at Anna Rogstad møtte som første kvinnelige representant i Stortinget den 17. mars 1911, trykket Morgenbladet en beskrivelse av begivenheten i stortingssalen: «En Skare Gratulanter med Statsministeren i Spidsen flokkedes om Frøken Rogstads Plads og lykønsket Kvindernes første Repræsentant i det norske Storting».
Stemmerett for «Mænd og Kvinder»
I det som skulle bli Stortingets konstitusjonskomités siste innstilling om innføring av alminnelig stemmerett for kvinner ble det vist til at det prinsipielle spørsmål for lengst var avgjort. Komiteen anbefalte til vedtakelse et forslag fra Landskvindestemmeretsforeningen.
Grunnlovsforslaget om alminnelig stemmerett for kvinner ble enstemmig bifalt av Stortinget 11. juni 1913, 23 år etter at den første debatten om kvinnestemmerett fant sted. Grunnlovsendringen ble kunngjort 7. juli 1913:
«§ 50. Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»
Nettpresentasjonen er laget av stortingsarkivet.
I 2013 feiret Stortinget 100 år med kvinners stemmerett. Les om jubileumsutstillingen i historisk sal her.