Begivenhetene 17. mai 1829 startet rolig. Mange mennesker promenerte i Christianias gater, og flere samlet seg på bryggen for å motta dampbåten «Constitutionen». Spredte hurra-rop kunne høres, og Henrik Wergeland skal begeistret ha ropt «Leve Constitutionen!» fra festningsvollen. Politimennenes beskjed om at folk skulle gå hjem til sitt ble overhørt, og til innbyggernes store sjokk red kavaleriet fra Akershus festning til slutt inn i menneskemengden som hadde samlet seg på Stortorget. Flere ble ridd ned, og soldatene slo etter andre med sablene og geværkolbene.

Torgslaget var en skandale. I årene etter 1814 hadde det vært private selskaper og festligheter i tilknytning til 17. mai, men offentlige arrangementer hadde det vært færre av. I 1828 hadde Stortinget avlyst sin planlagte feiring etter press. Kong Carl Johan var sterk motstander av feiringen, og mente den var uttrykk for motstand mot unionen med Sverige og en feiring av Norges 1814-konge, Christian Frederik.

I etterkant av 17. mai 1829 ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon, og etterspillet til Torgslaget skulle prege den norske offentligheten i lang tid. Nyheten om hva som hadde skjedd spredte seg også til andre land. Fra København kunne Christian Magnus Falsen melde om at studentene hadde samlet seg i gatene og ropt hurra for de norske studentene som ønsket å feire 17. mai.

I 1830 ble feiringen av 17. mai igjen brakt frem – denne gang til Stortinget. Både proklamasjonen som kom i 1828 ble undersøkt, med tanke på om statsrådene skulle stilles for riksrett siden de ikke hadde protestert, og tumultene i 1829.

En stor gruppe borgere i Christiania hadde skrevet et lengre brev til Stortinget, hvor de klaget på behandlingen de hadde blitt utsatt for – da fredelige borgere, med sine koner og barn ble utsatt for væpnet makt. De mente undersøkelseskommisjonen konklusjon kun tok hensyn til den ene siden i saken, og ville ha seg frabedt at hovedstadens borgere skulle beskyldes for å handle i strid med landets lover og offentlig anstendighet. Det som hadde skjedd var viktig, ikke bare for hovedstaden, men for hele nasjonen. Stortinget måtte undersøke hendelsen og bestemme tiltak slik at tilsvarende brudd på «Borgersikkerheden og Samfundsordenen» ikke skulle skje igjen.

Borgerne i Christiania argumenterte for at de representerte meningen til alle innbyggerne i denne saken, selv om skrivet ikke hadde flere enn drøyt 150 underskrifter. De hadde imidlertid vært bekymret for at en mer offentlig invitasjon til å skrive under kunne ført til reaksjoner og forsøk på å hindre dem:

"At dette Andragende imidlertid ikke er forsynet med flere Underskivelser, maae ikke antages av være  af Mangel paa almindeligt Bifald af Sammes Indhold. Tvertimod tør vi – grundet paa den Indignation, som har været Anledning til at erfare hos fast Alle, formedelst Brudet paa Borgersikkerheden Hiin 17. Maii – med fuld Overbeveiisning antage, at vort Andragende er overeenstemmende med Almeenhedens Ønske. Vanskeligheder i, igjennom de sædvanlige Former, at faae Indvaaenerne sammenkaldet, og Frygten for at møde Hindringer, naar en anden, vel lovelig, men ei sædvanlig Maade anvendtes, have bevæget os til at lade os nøie med de Underskrivelser, som engere Kredse gave Anledning til at erholde."

Etter at saken hadde blitt behandlet, ønsket ikke Stortinget å gjøre noe aktivt i denne saken. Det var domstolen, det vil si undersøkelseskommisjonen, som skulle avgjøre dette, og eventuell misnøye måtte derfor rettes til denne instansen. Spørsmålet om riksrett mot statsrådene for deres handlinger i 1828 ble også lagt bort. Imidlertid vedtok Stortinget at det skulle sendes et brev til Carl Johan som skulle «tolke dets og det norske Folks Følelser og Ønsker for Hans Majestæt» i anledning av høytidligholdelsen av 17. mai som Norges konstitusjonelle grunnlovsdag.

Les mer om 17. mai-feiringen.

Les mer om Stortingets behandling av Torgslaget i 1829 og om hvorvidt noen av statsrådene skulle tiltales for riksrett på grunn av bekjentgjørelsen i 1828.

Finn brevet i Stortingets arkiv via Arkivportalen.