Den 10. desember 1896 døde den svenske oppfinneren i sprengstoffteknikk Alfred Nobel. I sitt testamente bestemte han at størsteparten av hans betydelige formue skulle danne et fond, der renteavkastningen skulle gå til å belønne personer som hadde gjort seg bemerket innen fysikk, kjemi, medisin, litteratur og fredsarbeid.

De første fire prisene skulle forvaltes av svenske institusjoner, mens den femte, en pris for fredsforfektere, skulle en komité valgt av det norske Stortinget avgjøre.

Stortinget og fredsarbeidet

Stortingets engasjement for fredssaken var trolig en av årsakene til at Nobel ga de norske folkevalgte det ærefulle oppdraget. Stortinget var blant de mest aktive i Europa i det interparlamentariske fredsarbeidet og engasjerte seg sterkt for internasjonale voldgiftsavtaler.

I 1890 ble det opprettet en fredsforening i Stortinget der flertallet av stortingsrepresentantene var medlemmer. Foreningen erklærte seg som en avdeling av Den interparlamentariske union (IPU), som ble opprettet i Paris året før. IPU var den i særklasse viktigste internasjonale forening før etableringen av Folkeforbundet.

Stortinget var blant de mest aktive parlamentene i IPU, og norske politikere deltok på fredskonferanser nesten hvert år fra 1890. I 1899 var Stortinget vertskap da den 9. interparlamentariske fredskonferansen gikk av stabelen i Kristiania. Les mer om Stortingets fredsarbeid her.

Stortinget mottok oppdraget

Dr. Alfred Nobels testamente var datert Paris 27. november 1895. En avskrift ble oversendt Stortinget den 5. april 1897 med anmodning om «(… ) at dette vil paatage sig det deri givne opdrag». I minnetalen takket stortingspresident Johannes Steen Nobel for den anerkjennelse han hadde gitt Norges fredsarbeid og den tillit han hadde vist Norges nasjonalforsamling (S.tid. 430).

Testamentet, med tilhørende fullmakter, ble lagt frem i Dokument nr. 71 og behandlet i stortingsmøte 26. april, der presidenten ble bemyndiget til å meddele eksekutørene i Nobels dødsbo om at Stortinget påtok seg det betrodde verv. (S.tid. 593).

«Det norske Stortings Nobelkomité»

En fredspriskomité på fem medlemmer ble nedsatt kort tid etter, men først da testamentets rettsgyldighet var fastslått tre år senere, kunne komiteen holde sitt konstituerende møte. Komiteen ble ledet av juristen Bernhard Getz og besto for øvrig av statsråd og senere komitéformann Jørgen Løvland, statsminister Johannes Steen, stortingsrepresentant John Lund og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.

Komiteen hadde status som uavhengig institusjon, men signaliserte sin sterke forbindelse til Stortinget gjennom å ta navnet «Det norske Stortings Nobelkomité». Til å begynne med fant også prisutdelingene sted i stortingssalen.

Fredsprisen i 1901

Den første fredsprisen ble annonsert i stortingsmøte 10. desember 1901 og ble delt mellom den sveitsiske humanisten Jean Henry Dunant, initiativtaker til Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Genèvekonvensjonen, og den franske fredsaktivisten Frédéric Passy, som sammen med briten Randal Cremer stiftet Den interparlamentariske union. 

Nettsidene for Nobels Fredspris

Nettpresentasjonen er utarbeidet ved stortingsarkivet.

Kilder/Litteratur:

Stortingsforhandlinger 1897

Steine, Bjørn Arne, Fred, forskning og formidling. Internasjonale studier i Norge og Sverige 1897-1940, Oslo 2016.

Lindstøl, Tallak, Stortinget og Statsraadet 1814-1914, Kristiania 1914

Libæk, Ivar, Utenlandsk innflytelse eller nasjonal kontroll? Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie, vol. 3, no. 1, Oslo 2002

Schou, August, ”Stortinget og Nobels fredspris”, Det Norske Storting gjennom 150 år, bind IV, Kaartvedt, Danielsen og Greve m.fl., Stortinget/Gyldendal, Oslo 1964