I Norge var mange imidlertid ikke fornøyd med løsningen hvor det svenske flagget dominerte unionsflagget, mens det norske flagget ikke var representert. På 1830-tallet kom det derfor forslag om at unionsflagget burde være det norske eller svenske flagget, med et eget unionsmerke i det øverste hjørnet.

Spørsmålet om det norske handelsflaggets anerkjennelse «på alle hav og i alle havner» ble brakt fram for Stortinget. Utgangen på den saken, ført med stor energi av Hermann Foss, ble at Kongen i april 1838 gikk med på at norske skip kunne benytte det norske handelsflagget på alle avstander på egen risiko. Denne risikoen var for øvrig blitt mindre etter at Frankrike i 1830 hadde erobret Alger, og dermed ble bedre i stand til å bekjempe sjørøveriet i Middelhavet.

Etter Carl Johans død ble det norske ønsket om et nytt unionsflagg godtatt, etter flere år med diskusjoner og forhandlinger. Kong Oscar I bestemte de nye flaggenes utseende, sterkt inspirert av forslagene fra 1830-tallet. Unionsmerket, den såkalte «Sildesalaten», ble gitt som kongens morgengave til det norske folk. I 1844 ble dette sett på som en seier for norsk likeverd i unionen. I mange år var det derfor oppslutning om denne løsningen.

Men i 1879 foreslo Dagbladets redaktør H. E. Berner, gjennom Johan Sverdrup, at Stortinget skulle vedta en lov om å gjeninnføre det trefargede handelsflagget fra 1821 – uten unionsmerket. Det ble starten på en folkebevegelse for det «rene» flagget, som ledet fram til et lovvedtak på Stortinget i 1893.

Flaggloven av 1898

Kong Oscar nektet sanksjon, hvoretter forslaget ble gjentatt på Stortinget i 1896, med samme resultat. Tredje gangs vedtak kom i 1898. Ved fire tidligere anledninger hadde Kongen i Stockholm stått overfor tredje gangs lovvedtak fattet av Stortinget. Han hadde da bøyd seg for det uunngåelige, og gitt sin sanksjon. Men for Oscar II var flaggloven noe spesielt, kanskje fordi den ville forandre et flagg hans far hadde gitt, og som han selv «som 15 års gutt hadde syslet med tegninger til» (Einar Jansen i Norsk Biografisk Leksikon). Derfor nektet han sanksjon, men måtte erkjenne at Stortingets beslutning, i henhold til Grunnlovens § 79, likevel ville bli lov. Han underskrev derfor en erklæring om å ville kunngjøre loven, noe som skjedde 15. desember 1898.

Ett år senere, da loven trådte i kraft, ble begivenheten feiret med fakkeltog i Kristiania og Trondhjem. Det sivile offisielle norske flagget ble nå heist uten sildesalaten, men det militære flagget beholdt unionsmerket frem til 1905. Etter 7. juni ble det rene flagget også heist på festningene.

Det norske flagget var igjen bestemt av folkets representanter – ikke gitt som en gave fra Gud eller kongen.

Flaggplansje fra 1899 som viser de norske og svenske flaggene som var i bruk. Det svenske handelsflagget hadde med unionsmerket, «sildesalaten», mens det norske handelsflagget var rent. Statsflagget skulle fortsatt ha unionsmerket, både i Sverige og i Norge. Fra Sirkulære av 18. oktober 1899. Foto: Stortingsarkivet.