Allerede under krigen hadde Hjemmefronten og de politiske miljøene i Norge presset på for at statsminister Johan Nygaardsvold og hans regjering måtte gå av når krigen en dag var over. Nygaardsvold hadde derfor allerede i 1943 erklært at hans regjering ville gå av etter frigjøringen.

Regjeringen Nygaardsvold var «London-regjeringen», og ledet kampen for Norge i utlandet. Men den var også den regjeringen som satt med ansvaret 9. april 1940, og i årene forut.

Statsminister Nygaardsvold ut, men hvem skulle inn?

I utgangspunktet ønsket sterke krefter i Hjemmefrontens Ledelse å erstatte regjeringen Nygaardsvold med en utenomparlamentarisk regjering, under ledelse av en statsminister fra Hjemmefrontens Ledelse. Denne regjeringen skulle ha ansvar for å styre landet gjennom den første fredstiden, og blant annet organisere valg på et nytt storting, som så kunne danne basis for et gjenreist parlamentarisk demokrati.

Den påtenkte statsministeren var Hjemmefrontens leder, Paal Berg. Berg var også høyesterettsjustitiarius, og hadde vært henholdsvis sosialminister og justisminister i to Venstre-regjeringer i mellomkrigstiden.

Bergs kandidatur ble i utgangspunktet støttet av blant andre stortingspresident C.J. Hambro og av Arbeiderpartiet. Derfor gikk oppdraget med å danne regjering til Berg, og han forsøkte å få på plass en regjering i samråd med partienes parlamentariske ledere. Til tross for støtten han i utgangspunktet hadde, viste det seg at motstanden mot regjeringsprosjektet hans var for stor. Han lyktes ikke i å forene ulike partiers krav til regjeringens sammensetning. Blant annet stilte Hambro og Høyre krav Berg ikke kunne innfri.

Dessuten var det også krefter i de politiske partiene som ikke ønsket en utenomparlamentarisk regjering, men en regjering som var forankret i Stortinget. Stortinget fra før krigen møttes igjen for første gang 14. juni 1945, og da var det også klart for å gjennomføre regjeringsskifte.

Einar Gerhardsens første regjering

Oppdraget ble i stedet gitt til Einar Gerhardsen, Arbeiderpartiets nyvalgte leder. Gerhardsen hadde sittet i fangenskap på Grini og i Sachsenhausen under krigen. Han hadde dermed en sterk personlig historie fra krigsårene, og hadde også vært deltager i de politiske diskusjonene om etterkrigstiden.

Gerhardsens regjering ble utnevnt 23. juni 1945, og tiltrådte 25. juni. Den var en parlamentarisk samlingsregjering, som i tillegg til de seks stortingspartiene også hadde medlemmer fra Hjemmefronten.

Med det var Einar Gerhardsens i alt 17 år lange karriere som statsminister i gang. Med unntak av et lengre avbrekk fra november 1951 til januar 1955 og et kort avbrekk i 1963, ble han sittende som statsminister til 1965. Ingen har sittet lenger.

En skuffet og sliten Johan Nygaardsvold

Johan Nygaardsvold var skuffet over at han ble holdt utenfor regjeringsdiskusjonene etter krigen, men var også sliten etter ti år som statsminister, og fem av dem i eksil. Et sterkt vitnebyrd om det, er permisjonssøknaden han sendte Stortinget samme dag som han gikk av som statsminister.

Etter avgangen besluttet Stortinget enstemmig å gi Nygaardsvold æreslønn, som han etter eget ønske først begynte å heve etter at han var ute av Stortinget.

Norges første kvinnelige statsråd

Gerhardsens samlingsregjering fra juni 1945 er også en viktig milepæl i norsk demokratihistorie fordi en av statsrådene var Norges første kvinnelige statsråd. Kirsten Hansteen fra Norges Kommunistiske Parti ble konsultativ statsråd.

Ved valget i oktober 1945 ble hun valgt inn på Stortinget.

Samlingsregjeringen var bredt sammensatt, som vi ser av kunngjøringen til Stortinget, datert 26. juni 1945. Foto: Stortinget.