Det 90. storting var valgt i oktober. Som mye annet i frigjøringsåret 1945, hadde Stortinget vært gjenstand for usikkerhet og debatt. Noen hadde ment at Stortinget ikke burde tre sammen etter frigjøringen før et nytt storting var valgt. Andre hadde ment at det Stortinget som var valgt før den tyske invasjonen, måtte tre sammen for å løse viktige oppgaver i påvente av et nyvalgt storting. Slik ble det også. 

Uvanlig tidlig sammentrede

Vanligvis trådte et nyvalgt storting sammen i januar året etter at det var valgt i oktober. Det foregående Stortinget satt imidlertid allerede fem år på overtid. I tillegg hastet det å komme i gang med de store nasjonale oppgavene som ventet. Derfor ble det etter en del diskusjon om de konstitusjonelle sidene ved saken, besluttet at det nyvalgte stortinget som et unntak skulle møte mer enn en måned tidligere enn normalt.

Begynnelsen på Arbeiderpartiets flertallsperiode

99 av de 150 stortingsrepresentantene som møtte 4. desember 1945, var nye. Dermed var det uvanlig mange nye ansikter å se i stortingssalen denne dagen.

Ved valget i oktober hadde Arbeiderpartiet fått rent flertall på Stortinget. Gerhardsens andre regjering, som erstattet samlingsregjeringen fra frigjøringsdagene, tiltrådte 5. november 1945. Regjeringsskiftet kom altså allerede før det nyvalgte stortinget møttes. Den nye regjeringen var en ren Arbeiderpartiregjering. Med flertallet bak seg på Stortinget kunne den arbeide med vissheten om at den hadde full parlamentarisk støtte.

C.J. Hambro fra Høyre fikk avløsning som stortingspresident, et verv han hadde hatt nær sammenhengende i nesten 20 år. Hambro ble odelstingspresident, mens ny stortingspresident ble tidligere forsvarsminister Fredrik Monsen fra Arbeiderpartiet.

Gjenreising, velferd og velstand i samarbeid

Med det nye stortinget og den nye regjeringen på plass begynte gjenreisingen av det norske samfunnet fra krigens skader, og byggingen av den moderne norske velferdsstaten.

Det viktigste ble å skape sosial og økonomisk trygghet for alle, gjennom modernisering av samfunnet og økonomisk vekst. Arbeiderpartiet gjennomførte reformer og planer i sosialdemokratisk ånd, og i tråd med partiets ideologi. Det betyr likevel ikke at reformene i etterkrigstiden var et rent sosialdemokratisk prosjekt som gikk imot de andre partienes vilje.

Regjeringens arbeid tok også utgangspunkt i de retningslinjene for gjenreising og modernisering av Norge som ble utarbeidet av alle de politiske partiene fredssommeren 1940. Fellesprogrammet skulle nettopp sikre samarbeid om gjenreisingen på tvers av partigrensene, og begrense de politiske motsetningene i en viktig og vanskelig tid for landet ved å gjøre også opposisjonspartiene delaktige i moderniseringsarbeidet.