I kunngjøringen Hjemmefrontens ledelse offentliggjorde 8. mai 1945, skrev de blant annet at «Krigens oppgaver er løst, fredens oppgaver venter. De krever at vi sammen setter alt inn for å gjenopprette vårt folkestyre og vår rettsstat». Allerede i frihetens aller første timer ble oppmerksomheten rettet mot folkestyret, bærebjelken i det frie og selvstendige Norge.

Uenige om veien til å gjenreise folkestyret

Mens ingen var i tvil om at folkestyret skulle og måtte gjenreises i tråd med Grunnloven, etter å ha vært underkuet av krig og diktatur, var det uenighet om hvordan det skulle gjøres.

Regjeringen hadde vært i eksil i fem år, og arbeidet for Norges interesser fra London. Men den hadde ikke vært i Norge og deltatt i diskusjonene her. I Norge hadde Hjemmefronten og politiske grupperinger, både i frihet og i fangenskap på steder som Grini og Sachsenhausen, begynt planleggingen av etterkrigstidens fredssamfunn.

Stortinget hadde ikke hatt møter siden 9. april 1940. Valgperioden til det Stortinget som utstedte Elverumsfullmakten i 1940 hadde dessuten gått ut i 1941. I tillegg var det stor misnøye i mange kretser, både i det okkuperte Norge og i eksilmiljøene, med Stortinget og de gjenværende medlemmene av presidentskapet og deres opptreden sommeren 1940.

I forhandlinger med den tyske okkupasjonsmakten hadde presidentskapet latt seg presse til å be Kong Haakon VII om å trekke seg. De hadde også forsøkt å trekke tilbake Elverumsfullmakten. Begge deler skjedde med støtte fra et betydelig antall stortingsrepresentanter, og som ledd i tyske forsøk på å få på plass et norsk styre under tysk okkupasjon, men ble avvist av kongen og eksilregjeringen.

Derfor mente flere, ikke minst i Hjemmefrontens Ledelse, at Stortinget ikke burde samles igjen før det var holdt stortingsvalg på nytt. Mange mente også at Johan Nygaardsvolds regjering måtte avløses av en ikke-parlamentarisk regjering som gikk ut fra Hjemmefrontens Ledelse, med Hjemmefrontens leder Paal Berg som statsminister.

Etter diskusjoner mellom regjeringen, Hjemmefrontens ledelse og Stortingets presidentskap, ble det 4. juni endelig bestemt at Stortinget skulle kalles sammen til møte 14. juni. Beslutningen ble møtt med lykkønskninger fra både inn- og utland.

Regjeringen Nygaardsvold skulle erstattes med en parlamentarisk samlingsregjering under Einar Gerhardsens ledelse, men først etter at Stortinget igjen var samlet.

14. juni – Stortinget i gang etter frigjøringen

Torsdag 14. juni, drøyt fem hektiske uker etter frigjøringen 8. mai møttes igjen Norges fremste folkevalgte forsamling, i en stortingsbygning som hadde vært brukt og misbrukt av okkupasjonsmyndighetene og Vidkun Quislings regime under krigen, men nå var vasket og klar til å huse de folkevalgte. 

Det første møtet 14. juni var kort, og begynte med minneord over de ni stortingsrepresentantene som hadde avgått ved døden siden Stortinget sist møttes og over «alle dem som i disse lange år har latt sitt liv for at vi kunne leve», som stortingspresident C.J. Hambro formulerte det. Hambro takket også Norges allierte, og minnet om at Norge fortsatt var i krig og at norske sjømenn stadig var i aktiv tjeneste på de alliertes side i krigen.

Etter minneordene ble det holdt et møte for lukkede dører, der temaet blant annet var hvordan Stortinget skulle håndtere og eventuelt offentliggjøre referater og beretninger fra riksrådsforhandlingene i 1940.

Så var det tid for dagens andre åpne stortingsmøte. På dagsordenen stod først og fremst formaliteter, særlig valg av presidentskap. De fem medlemmene av presidentskapet som hadde deltatt i forhandlingene i 1940 erklærte at de trakk seg av hensyn til den granskningen som ville komme av deres opptreden den gang. Dermed var det bare stortingspresident Hambro fra det gamle presidentskapet som ble gjenvalgt.

Tre stortingssesjoner for det gamle Stortinget 

I det som på grunn av krigen ble historiens lengste stortingsperiode, ble det fra 14. juni holdt tre korte sesjoner sommeren og høsten 1945. I disse sesjonene behandlet Stortinget saker som var nødvendige for at samfunnet skulle holdes i gang, og for å komme så raskt tilbake til det normale, både økonomisk, sosialt og politisk. Ikke minst måtte det holdes både stortingsvalg og kommunevalg. I november godkjente Stortinget Norges inntreden i den nye verdensorganisasjonen, Forente Nasjoner (FN).

I tillegg var det nødvendig å diskutere problemstillinger som hadde dukket opp under krigen, og vært håndtert av regjeringen i London gjennom forordninger. Det dreide seg om spørsmål om liv og død, som dødsstraff og landssvikoppgjør, økonomiske ordninger og om saker som i dag fremstår som kuriøse, som opphevelsen av bigamiloven, den retten regjeringen i 1942 ga nordmenn i utlandet til å gifte seg på nytt der, selv om krigen gjorde det umulig å gjennomføre skilsmisse fra den de var gift med i det okkuperte Norge.

Gjenopptagelsen av det demokratiske livet etter okkupasjonen bød også på en anledning til å gjennomføre reformer. En milepæl er senkningen av stemmerettsalderen ved kommunevalg til 21 år, som kom etter krav fra flere kanter og som ble begrunnet med ungdommens nasjonale holdning og aktive innsats under krigen.

Tidenes lengste valgperiode slutt

Stortingsvalg ble holdt 8. oktober 1945. Etter en siste møterekke i november, gikk det 89. storting endelig fra hverandre 24. november 1945. I sin avslutningstale takket stortingspresident Hambro stortingsrepresentantene som gjennom de ni årene hadde gjort sitt beste, og slo fast at «Mot sitt ønske og mot sin vilje har dette storting hatt en lengre funksjonstid enn noe tidligere storting.»

Halvannen uke senere, 4. desember, trådte det 90. ordentlige storting sammen.