Grunnloven er i ånden den samme som i 1814, selv om den har blitt endret mange ganger. Man kan si at Grunnloven har endret seg i takt med folkets syn på hvordan samfunnet skal være og hvilke rettigheter vi skal ha. Menneskerettighetene har for eksempel fått en mer sentral plass i Grunnloven i moderne tid.

Hvorfor endres Grunnloven?

Folkelig engasjement og press er viktige drivkrefter bak grunnlovsendringer. En annen motivasjon for endring er forholdet til internasjonalt lovverk. Mange av endringene i Grunnloven har også vært av symbolsk karakter, for å gi rettigheter og plikter en styrket stilling. Et eksempel er den omfattende revisjonen av Grunnloven ved 200-årsjubileet i 2014, der flere menneskerettigheter ble tatt inn og språket ble modernisert for å gjøre Grunnloven mer tilgjengelig og aktuell.

Hvordan endres Grunnloven?

Den siste paragrafen i Grunnloven (§ 121) gjør rede for hvordan loven kan endres. Forslag til endringer skal fremsettes på det første, andre eller tredje storting etter et stortingsvalg. Men det er først etter et nytt stortingsvalg at Stortinget skal bestemme om den foreslåtte forandring skal finne sted eller ikke, og to tredjedeler av Stortinget må være enige i forandringen.

I paragrafen heter det at «… Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd».

§ 2 Religionsfrihet

Det som skulle være en religionsfrihetsparagraf, ble i realiteten noe helt annet. Flertallet i riksforsamlingen bestemte at jøder skulle være utelukket fra adgang til Norge, og at forbudet også skulle gjelde munkeordener og jesuitter. Paragrafen ble stående uforandret helt til 1851, da forbudet mot jøder ble opphevet etter fjerde gangs behandling i Stortinget. I 1897 ble forbudet mot munkeordener fjernet, mens forbudet mot jesuitter ble opphevet først i 1956. Da som et resultat av at Norge hadde ratifisert den europeiske menneskerettskonvensjonen. Religionsfrihet ble grunnlovsfestet i 1964 i forbindelse med 150-årsjubileet for Grunnloven. 

§ 100 Ytringsfrihet

I 1814 vedtok riksforsamlingen enstemmig at «Trykkefrihed bør finde Sted.» Dette var en reaksjon på mangeårig sensur under eneveldet. Trykkefriheten ble derfor fremhevet som en av grunnlovens elleve grunnsetninger. Noen forbehold ble likevel gitt. Det skulle ikke oppfordres til ulydighet mot lovene eller konstitusjonen, og man skulle ikke vise forakt for religion eller sedelighet. Utover dette hadde enhver rett til å komme med «frimodige ytringer» i henhold til Grunnloven § 100.

§ 108 Samiske rettigheter

Striden om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget ble trappet opp på slutten av 1970-tallet. Til tross for massiv motstand, ble utbyggingen gjennomført. Saken førte til økt bevissthet om samenes rettsstilling, og bidro til at Norge gikk mer aktivt inn i internasjonale forhandlinger om urfolks rettigheter. Alta-saken ble dermed også sterkt medvirkende til at hensynet til samisk språk og kultur ble grunnlovsfestet i 1988. Grunnloven § 108 er utformet i tråd med FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som peker på at etniske, religiøse og språklige minoriteter skal ha rett til å dyrke sin kultur eller bekjenne seg til sin religion.

§ 112 Miljøparagrafen

Den såkalte miljøparagrafen handler om retten til et sunt miljø og retten til kunnskap om naturmiljøets tilstand. Både på 1970-tallet og 1980-tallet ble det fremmet grunnlovsforslag om naturvern. I 1983 ble FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling nedsatt. Gro Harlem Brundtland ble satt til å lede kommisjonen. Som et ledd i oppfølgingen av kommisjonens arbeid ble miljø- og naturvern grunnlovsfestet i 1992. I 2014 ble miljøparagrafen delvis omformulert og flyttet til Grunnlovens kapittel E, som omhandler menneskerettigheter.

§ 104 Barns rettigheter

I forbindelse med 200 års-jubileet for Grunnloven i 2014 ønsket Stortinget en mer omfattende revisjon av Grunnloven, med særlig vekt på å løfte frem og synliggjøre menneskerettighetene. Dette resulterte i et nytt kapittel E der blant annet barns rettigheter og retten til utdanning ble grunnlovsfestet. Før 2014 var ikke barns rettigheter tematisert i Grunnloven.

§ 104 slår fast at barns beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Paragrafen bygger på sentrale bestemmelser i FNs barnekonvensjon, og vektlegger barns rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv.

Språklig fornyelse

Før 2014 var grunnlovsteksten foreldet og lite tilgjengelig for folk flest. Med unntak av en forsiktig revisjon av språkformen i 1903, hadde man bare foretatt mindre rettelser i språket. Forslag til nye grunnlovsbestemmelser ble også fremsatt i gammel språkdrakt. I 2012 ba Stortinget Presidentskapet om å bidra til å få utarbeidet oppdaterte språklige versjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk. Kontroll- og konstitusjonskomiteen bemerket at «Grunnloven bør moderniseres rent språklig for å bli et enda mer levende dokument i det norske folkestyret.»

I 2014 ble de to nye utgavene vedtatt. Bokmålsversjonen var basert på forslaget fra professor emeritus Finn-Erik Vinje, mens nynorskversjonen var basert på forslaget fra Grunnlovsspråkutvalget, som ble ledet av professor Hans Petter Graver. Resultatet ble en helhetlig, språklig modernisering av Grunnloven på våre to likestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk.